Sønnen er livets mening. Sønnen er hva Gud vil fram til ved jorden og Sønnen er verdens motivasjon når verden gjør Den Hellige Ånd gjeldende. Kristus er Ham. Har vi Sønnen for øye viser vi at vi vil være pålitelige og ansvarlige, at vårt virke ikke er venstrehåndsarbeid men at vi vil holde til høyre i vår ferd. Vi vil følge Gud i arbeidet mot å gjøre Sønnen, dommen og frelsen, gjeldende.
I jula feirer vi at motivasjonen blir født. I det sola snur vender vi selv om fra å bearbeide året som gikk til å tenke oss året som kommer, og Jesus Kristus, Sønnen, er formålet med oss. Sønnen er drivkraften vår og i jula feirer vi at viljen er kommet til verden. Det betydde alt for menneskeslekten at det skjedde for to tusen år siden. Det betydde alt for den kristne at det skjedde i det vedkommende ble født på ny. Og det betyr alt for oss hver gang motivet av Gud blir malt for øynene på oss. Nyttårsforsettet er en bekreftelse, en erkjennelse, av viljen født. Kristus er den kristnes lyst. I jula feirer vi vår lyst.
torsdag 17. desember 2009
mandag 16. november 2009
Synd
Denne dagens entusiasme for Knut Hamsun er tragisk. Ikke bare glorifiseres mannen og hans skrifter i media men Kongen har tatt ham inn i varmen igjen ved å sitere Hamsun i sin nyttårstale. Det er synd.
Hamsun er en elendig forfatter. Hamsun er den typen som mener man ikke må være ren for å være pen og i sine bøker oppmuntrer han til den type tenkning vi som folk skulle lagt bak oss i Reformasjonen. I sin framstilling av den vellykkede mannen håner Hamsun odelen og ansvarsfølelse i kraft av myndighet Gud gitt og han oppmuntrer til skamløshet og grådighet. Tanken hos Hamsun er at et vellykket menneske er gitt ved evnen til å benytte seg av mulighetene som gies og slik oppmuntrer han til opportunisme, egoisme, og åndsforlatthet. Mannens styrke har i henhold til Hamsun ingenting med følelsen av å være ren å gjøre men beror utelukkende på mannens opplevelse av å bli funnet pen. Den som evner å pynte seg er i henhold til Hamsun vellykket.
Saken er imidlertid at en må være ren for å være pen. Gud vil ha mannen ren og pen men ved Gud må vi være rene først. Derpå følger det å være pen. En mann som ikke er ren, det vil si som Den Hellige Ånd ikke virker ved, kan ikke være pen. Vedkommende vil gjøre ugagn uansett hvilke handlinger han enn gir til skue. Hamsun håner alt som har med prinsipper å gjøre. Han ble da også nazist og landssviker.
Hamsun er en elendig forfatter. Hamsun er den typen som mener man ikke må være ren for å være pen og i sine bøker oppmuntrer han til den type tenkning vi som folk skulle lagt bak oss i Reformasjonen. I sin framstilling av den vellykkede mannen håner Hamsun odelen og ansvarsfølelse i kraft av myndighet Gud gitt og han oppmuntrer til skamløshet og grådighet. Tanken hos Hamsun er at et vellykket menneske er gitt ved evnen til å benytte seg av mulighetene som gies og slik oppmuntrer han til opportunisme, egoisme, og åndsforlatthet. Mannens styrke har i henhold til Hamsun ingenting med følelsen av å være ren å gjøre men beror utelukkende på mannens opplevelse av å bli funnet pen. Den som evner å pynte seg er i henhold til Hamsun vellykket.
Saken er imidlertid at en må være ren for å være pen. Gud vil ha mannen ren og pen men ved Gud må vi være rene først. Derpå følger det å være pen. En mann som ikke er ren, det vil si som Den Hellige Ånd ikke virker ved, kan ikke være pen. Vedkommende vil gjøre ugagn uansett hvilke handlinger han enn gir til skue. Hamsun håner alt som har med prinsipper å gjøre. Han ble da også nazist og landssviker.
tirsdag 10. november 2009
Mann og kvinne
I Matteusevangeliet leser vi at Jesus omtalte ekteskapet slik:
”Fariseerne kom også til Ham for å friste ham. Og de sa til Ham: «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn?» Han svarte og sa til dem: «Har dere ikke lest at Han som gjorde dem til i begynnelsen, gjorde dem til mann og kvinne og sa: ’Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin hustru, og de to skal være ett kjød?’ Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» Da sa de til Ham: «Hvorfor gav da Moses befaling om å gi hustruen et skillsmissebrev, for så å sende henne bort?» Han sa til dem: «På grunn av deres harde hjerte tillot Moses dere å skille dere fra deres hustruer, men fra begynnelsen var det ikke slik. Men Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt, bryter ekteskapet.» Disiplene Hans sa til Ham: «Hvis det er slik med en mann og hans hustru, da er det bedre ikke å gifte seg.» Men han sa til dem: «Ikke alle kan forstå dette ordet, men bare de som det er blitt gitt: For det finnes evnukker som er født slik fra mors liv, og der er evnukker som er blitt gjort til det av mennesker. Og der er evnukker som har gjort seg selv til det for himlenes rikes skyld. Den som er i stand til å godta dette, skal godta det.»
(Matteus’ evangelium 19:3-12)
Som evnukker vil vi unnlate å ta oss til rette, unnlate å anta myndighet, unnlate å hevde oss. Og Jesus sa der er tre måter å være evnukk på. Der er tre måter å være gjeldet på – å være riktig på. Der er de som lik kornet vil være korrekte. Korn er alminnelig og bilder det å produsere som nødvendighet. Og der er de som lik urten vil være rette. Urtene er av verdi for et eller annet og bilder det å produsere som til nytte. Og der er de som frukttreet likt vil være sanne. Frukttreet er skjønt og bilder det å være barmhjertig.
Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer. Virker vi ved en forestilling om å være nødvendig eller til nytte, det vil si om vi virker ved tro og ved håp, som korn og som urt, så vil vi gi som ved offer. Vår hensikt vil være å tilfredsstille øynene til oss. Vi underordner oss mottakeren av det vi produserer og er oss selv i dennes blikk. Virker vi ved å avhjelpe nød eller ved å være til nytte vil vi virke som tjenere. Vi vil føle oss underlegne. Om vi til forskjell virker ved barmhjertighet, ved kjærlighet, som treet som gir frukt, vil vi være suverene og selvstendige. Vi vil virke ved å forplikte mottakeren av vår frukt. Frukten er til å få smak på. Og den metter. Og uansett om mottakeren får en smak eller blir født av vår frukt så er mottakeren til å dømme der ved. Mottakeren får noe å stå for. Og vedkommende vil vokse der ved. Tro, som ved kornet, og håp, som ved urten, er altså viktig nok. Men uten kjærlighet, som ved treet som gir frukt, er vi ingen ting. Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer.
Det par som er gjeldet slik Jesus beskrev fra mors liv av vil anse forholdet sitt for av nødvendighet å være. De vil oppfatte mann og kvinne som land og hav atskilt ved stranden og de vil slik oppfatte forholdet som en betingelse av naturen gitt som et motsetningsforhold som overskrides ved Ånden. De vil oppleve meningen med forholdet å være det å gi avkom som gresset gir korn: De vil ved avkommet avhjelpe nød. De virker ved tro.
Det par som er gjeldet slik Jesus beskrev av andre mennesker vil anse forholdet sitt for å være av nytte. De vil oppfatte mann og kvinne som luft og vann slik været er vind og regn og de vil virke ved å utfylle hverandre i nyttens tjeneste. De vil oppleve meningen med forholdet å være det å gi avkom som busken gir urt: De vil ved avkommet være til nytte. De virker ved håp.
Det par som er gjeldet slik Jesus beskrev for himlenes rikes skyld vil anse forholdet sitt for å være av kjærlighet. De vil oppfatte mann og kvinne som sol og måne som opplyser henholdsvis dagen og natten og de vil virke sammen i nådens, i lysets, navn. De vil oppleve meningen med forholdet å være det å gi avkom slik treet gir frukt: De vil ved avkommet være barmhjertige. De virker ved kjærlighet.
Paulus skrev: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle.” (1. Korinterbrev 13:1) Som lydende malm er jeg som alene korn. Og som en klingende bjelle er jeg som alene urt. Paulus skrev videre: ”Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men den største av dem er kjærligheten.” (1. Korinterbrev 13:13)
Forholdet mellom mann og kvinne er avgjørende for livet på jorden. Forholdet er ikke noe vi kan finne på men er Gud gitt for oss til å aktualisere, til å la gjelde, slik vi gjør det. Forholdet mellom mann og kvinne er skjebnebestemt. Som avgjørende for livet på jorden kan Guds mening med folk, med nasjoner, avleses ved det forhold kjønnene i mellom som kulturen legger opp til.
”Fariseerne kom også til Ham for å friste ham. Og de sa til Ham: «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn?» Han svarte og sa til dem: «Har dere ikke lest at Han som gjorde dem til i begynnelsen, gjorde dem til mann og kvinne og sa: ’Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin hustru, og de to skal være ett kjød?’ Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» Da sa de til Ham: «Hvorfor gav da Moses befaling om å gi hustruen et skillsmissebrev, for så å sende henne bort?» Han sa til dem: «På grunn av deres harde hjerte tillot Moses dere å skille dere fra deres hustruer, men fra begynnelsen var det ikke slik. Men Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt, bryter ekteskapet.» Disiplene Hans sa til Ham: «Hvis det er slik med en mann og hans hustru, da er det bedre ikke å gifte seg.» Men han sa til dem: «Ikke alle kan forstå dette ordet, men bare de som det er blitt gitt: For det finnes evnukker som er født slik fra mors liv, og der er evnukker som er blitt gjort til det av mennesker. Og der er evnukker som har gjort seg selv til det for himlenes rikes skyld. Den som er i stand til å godta dette, skal godta det.»
(Matteus’ evangelium 19:3-12)
Som evnukker vil vi unnlate å ta oss til rette, unnlate å anta myndighet, unnlate å hevde oss. Og Jesus sa der er tre måter å være evnukk på. Der er tre måter å være gjeldet på – å være riktig på. Der er de som lik kornet vil være korrekte. Korn er alminnelig og bilder det å produsere som nødvendighet. Og der er de som lik urten vil være rette. Urtene er av verdi for et eller annet og bilder det å produsere som til nytte. Og der er de som frukttreet likt vil være sanne. Frukttreet er skjønt og bilder det å være barmhjertig.
Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer. Virker vi ved en forestilling om å være nødvendig eller til nytte, det vil si om vi virker ved tro og ved håp, som korn og som urt, så vil vi gi som ved offer. Vår hensikt vil være å tilfredsstille øynene til oss. Vi underordner oss mottakeren av det vi produserer og er oss selv i dennes blikk. Virker vi ved å avhjelpe nød eller ved å være til nytte vil vi virke som tjenere. Vi vil føle oss underlegne. Om vi til forskjell virker ved barmhjertighet, ved kjærlighet, som treet som gir frukt, vil vi være suverene og selvstendige. Vi vil virke ved å forplikte mottakeren av vår frukt. Frukten er til å få smak på. Og den metter. Og uansett om mottakeren får en smak eller blir født av vår frukt så er mottakeren til å dømme der ved. Mottakeren får noe å stå for. Og vedkommende vil vokse der ved. Tro, som ved kornet, og håp, som ved urten, er altså viktig nok. Men uten kjærlighet, som ved treet som gir frukt, er vi ingen ting. Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer.
Det par som er gjeldet slik Jesus beskrev fra mors liv av vil anse forholdet sitt for av nødvendighet å være. De vil oppfatte mann og kvinne som land og hav atskilt ved stranden og de vil slik oppfatte forholdet som en betingelse av naturen gitt som et motsetningsforhold som overskrides ved Ånden. De vil oppleve meningen med forholdet å være det å gi avkom som gresset gir korn: De vil ved avkommet avhjelpe nød. De virker ved tro.
Det par som er gjeldet slik Jesus beskrev av andre mennesker vil anse forholdet sitt for å være av nytte. De vil oppfatte mann og kvinne som luft og vann slik været er vind og regn og de vil virke ved å utfylle hverandre i nyttens tjeneste. De vil oppleve meningen med forholdet å være det å gi avkom som busken gir urt: De vil ved avkommet være til nytte. De virker ved håp.
Det par som er gjeldet slik Jesus beskrev for himlenes rikes skyld vil anse forholdet sitt for å være av kjærlighet. De vil oppfatte mann og kvinne som sol og måne som opplyser henholdsvis dagen og natten og de vil virke sammen i nådens, i lysets, navn. De vil oppleve meningen med forholdet å være det å gi avkom slik treet gir frukt: De vil ved avkommet være barmhjertige. De virker ved kjærlighet.
Paulus skrev: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle.” (1. Korinterbrev 13:1) Som lydende malm er jeg som alene korn. Og som en klingende bjelle er jeg som alene urt. Paulus skrev videre: ”Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men den største av dem er kjærligheten.” (1. Korinterbrev 13:13)
Forholdet mellom mann og kvinne er avgjørende for livet på jorden. Forholdet er ikke noe vi kan finne på men er Gud gitt for oss til å aktualisere, til å la gjelde, slik vi gjør det. Forholdet mellom mann og kvinne er skjebnebestemt. Som avgjørende for livet på jorden kan Guds mening med folk, med nasjoner, avleses ved det forhold kjønnene i mellom som kulturen legger opp til.
lørdag 7. november 2009
Kjærligheten
Paul skriver, i Første brev til korinterne, at av tro, håp og kjærlighet så er kjærligheten størst. Tenk om det som følger: Der er tre typer vekster på jorden, tre måter å gi seg til kjenne på, tre måter å være ansvarlig på, nemlig som korn, som urt, og som frukttre. Som korn vil vi være av nødvendighet. Som urter vil vi være til nytte. Og som frukttrær vil vi være skjønne. Som korn er vi av tro. Som urter er vi ved håp. Og som frukttrær er vi av kjærlighet. Følelsen vi har når vi slik er ansvarlige vil være forskjellig. Ved tro og ved håp vil vi tjene verden. Korn og urt tjener verden som veksten vil tilfredsstille. Ved kjærlighet vil vi til forskjell være suverene. Treet som gir frukt er suverent.
Kjærligheten er størst. Og uten kjærlighet er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle (Første korinterbrev 13:1).
Kjærligheten er størst. Og uten kjærlighet er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle (Første korinterbrev 13:1).
fredag 6. november 2009
Presentasjon
Presentasjon betyr svært mye. Ved å være pene gir vi inntrykk av å være rene. Ren og pen. Ved å være klare gir vi inntrykk av å være sterke. Sterk og klar. Ved å ha orden gir vi inntrykk av å ha ro. Ro og orden. Myndigheten er måten makten utøves på. Makt og myndighet. Kvinnen, myndigheten, er mannens, maktens, pryd. Sinnet røper hjertet. De to er ett og ved kvinnen ektes mannen. Og den eneste grunnen Gud godtar for skillsmisse i henhold til Jesus er utroskap: Et de facto skille mellom "ren" og "pen".
I dagens samfunn er vi skamløse. I alminnelighet oppfordres det ikke til at "pen" skal være "ren" tro men "pen" er saklig. Politisk. Pragmatisk. Mennesket ("pen") er ikke ektet ved Gud ("ren") men dårer. Mennesket mener seg å skulle være "pen" uten å være hengt opp i "ren" i det hele tatt. Det er latterlig. Mennesket mener seg å skulle være myndig uten å bero på makten i det hele tatt. Det er helt vilt. Mennesket mener seg å være noe uten å tilhøre Gud.
I dagens samfunn er vi skamløse. I alminnelighet oppfordres det ikke til at "pen" skal være "ren" tro men "pen" er saklig. Politisk. Pragmatisk. Mennesket ("pen") er ikke ektet ved Gud ("ren") men dårer. Mennesket mener seg å skulle være "pen" uten å være hengt opp i "ren" i det hele tatt. Det er latterlig. Mennesket mener seg å skulle være myndig uten å bero på makten i det hele tatt. Det er helt vilt. Mennesket mener seg å være noe uten å tilhøre Gud.
torsdag 5. november 2009
Makt og myndighet
onsdag 4. november 2009
Kristen dom
Norge er så godt som avkristnet. I løpet av et par tiår er troen på Vårherre erstattet med troen på Mamma gud, på Mammon, og ved henne på moderens, naturens, psyke. Psykologi er den nye religionen og motivet som bejaes er begjær. Ved Mamma gud unnskyldes all slags begjær. Staten er i ferd med å bli en mamma som Mamma gud er en mamma og mannens integritet og selvstendighet er snart en saga blott. Ola Nordmann er i ferd med å bli simpel.
Denne utviklingen må snus. Og det er bare en måte å snu utviklingen på, nemlig ved å kreve kristen vandel. Den fullstendig villedende oppfatningen av kristendom som noe personlig må forkastes og erkjennelsen av nødvendigheten av kristendom som norm må igjen vekkes. Som ikke-kristen er mennesket sjofelt. Sjofle mennesker danner håpløse samfunn. Den kristne vil til forskjell tro på Sønnen og arbeide for Sønnen. Sønnen er konsekvensen av alle handlinger og av alt som skjer. Konsekvensen er Gud gitt – er Sønnen. Kristne vil være Sønnen bevisst og således være ansvarlige og pålitelige. Denne holdningen blant folk må igjen opparbeides.
Våre fedre var kristne. Dagens samfunn skyldes deres arbeid – deres virke med Sønnen for øye. Det arbeid er vi i dag i ferd med å ødelegge. Det går ikke upåaktet hen.
Denne utviklingen må snus. Og det er bare en måte å snu utviklingen på, nemlig ved å kreve kristen vandel. Den fullstendig villedende oppfatningen av kristendom som noe personlig må forkastes og erkjennelsen av nødvendigheten av kristendom som norm må igjen vekkes. Som ikke-kristen er mennesket sjofelt. Sjofle mennesker danner håpløse samfunn. Den kristne vil til forskjell tro på Sønnen og arbeide for Sønnen. Sønnen er konsekvensen av alle handlinger og av alt som skjer. Konsekvensen er Gud gitt – er Sønnen. Kristne vil være Sønnen bevisst og således være ansvarlige og pålitelige. Denne holdningen blant folk må igjen opparbeides.
Våre fedre var kristne. Dagens samfunn skyldes deres arbeid – deres virke med Sønnen for øye. Det arbeid er vi i dag i ferd med å ødelegge. Det går ikke upåaktet hen.
søndag 25. oktober 2009
Odelsting og lagting
Fra 1. oktober 2009 av er den grunnlovsbestemte ordningen med odelsting og lagting opphevet. Lovarbeidet har fått en ny form.
Inndelingen i odelsting og lagting er fornuftig. Ved inndelingen anerkjennes det at der er to instanser i verden, nemlig mann og kvinne, sjel og ånd, makt og myndighet, og som sammen rår for den, ved å være sterk og klar, svak og uleselig, ren og pen, kvikk og rask, rik og berømt, snill og grei - kort og godt og enkelt og greit ved smak og behag og vett og forstand. I Bibelen henvises det til de to instansene ved uttrykk som sverd og spyd, hjerte og nyrer som renser, ildovnen for utvinning av gull og smeltedigelen for utvinning av sølv. Jesus henviste direkte til de to instansene ved å skille mellom Loven og profetene og ved å skille mellom salt og lys i måten å være på.
Saken er den at vårt forhold til Gud er tosidig. På den ene side vil vi, som Menneskesønnen, absolutt ikke være Gud men forholde oss til Gud som vår skaper og dommer. Ved som Menneskesønnen å være vil vi være rene. På den annen side vil vi i kraft av Gud, ved den Hellige Ånd, som Guds Sønn, gjøre Gud gjeldende. Vi vil selv være hellige og virke som om det var Gud som virket ved oss. Ved som Guds Sønn å være vil vi være pene. Rene og pene: Sjel og ånd.
Skillet mellom odelsting og lagting kan best forklares ved henvisning til budet i Moseloven om hvilke dyr vi kan la oss føde ved. Tanken var at mennesket rettferdiggjorde verdier ved dyrene som mennesket spiste og Moseloven formulerer hva som er til å rettferdiggjøre og hva som ikke er til å rettferdiggjøre. Landdyr må tygge drøv (det gjør ikke grisen). Og det må ha splittet klov (det har ikke hunden). Ved ikke å tygge drøv vil grisen ikke tenke seg hva ting det tilegner seg innebærer. Og ved ikke å ha splittet klov vil hunden ikke tenke seg hva ting det legger til grunn betyr. Bestemmelsen er tosidig (makt og myndighet) men for både grisens som for hundens vedkommende savnes ettertenksomhet. Inndelingen i odelsting og lagting er ment å sikre ettertenksomhet. Ideelt sett burde Odelstinget være besatt av menn og Lagtinget av kvinner. Men hvem enn det er som sitter på plassene så er Lagtinget ment å tenke seg hva lovene fra Odelstinget betyr.
Inndelingen i odelsting og lagting er fornuftig. Ved inndelingen anerkjennes det at der er to instanser i verden, nemlig mann og kvinne, sjel og ånd, makt og myndighet, og som sammen rår for den, ved å være sterk og klar, svak og uleselig, ren og pen, kvikk og rask, rik og berømt, snill og grei - kort og godt og enkelt og greit ved smak og behag og vett og forstand. I Bibelen henvises det til de to instansene ved uttrykk som sverd og spyd, hjerte og nyrer som renser, ildovnen for utvinning av gull og smeltedigelen for utvinning av sølv. Jesus henviste direkte til de to instansene ved å skille mellom Loven og profetene og ved å skille mellom salt og lys i måten å være på.
Saken er den at vårt forhold til Gud er tosidig. På den ene side vil vi, som Menneskesønnen, absolutt ikke være Gud men forholde oss til Gud som vår skaper og dommer. Ved som Menneskesønnen å være vil vi være rene. På den annen side vil vi i kraft av Gud, ved den Hellige Ånd, som Guds Sønn, gjøre Gud gjeldende. Vi vil selv være hellige og virke som om det var Gud som virket ved oss. Ved som Guds Sønn å være vil vi være pene. Rene og pene: Sjel og ånd.
Skillet mellom odelsting og lagting kan best forklares ved henvisning til budet i Moseloven om hvilke dyr vi kan la oss føde ved. Tanken var at mennesket rettferdiggjorde verdier ved dyrene som mennesket spiste og Moseloven formulerer hva som er til å rettferdiggjøre og hva som ikke er til å rettferdiggjøre. Landdyr må tygge drøv (det gjør ikke grisen). Og det må ha splittet klov (det har ikke hunden). Ved ikke å tygge drøv vil grisen ikke tenke seg hva ting det tilegner seg innebærer. Og ved ikke å ha splittet klov vil hunden ikke tenke seg hva ting det legger til grunn betyr. Bestemmelsen er tosidig (makt og myndighet) men for både grisens som for hundens vedkommende savnes ettertenksomhet. Inndelingen i odelsting og lagting er ment å sikre ettertenksomhet. Ideelt sett burde Odelstinget være besatt av menn og Lagtinget av kvinner. Men hvem enn det er som sitter på plassene så er Lagtinget ment å tenke seg hva lovene fra Odelstinget betyr.
torsdag 8. oktober 2009
Kort og godt
Martin Luther (tysk prest) våget livet. Han ble bannlyst av Paven i 1520. Han måtte flykte for sitt liv. Og spørsmålet han reiste utløste krig i Europa (Trettiårskrigen, 1618-48). Luther hevdet at en ikke kan være frank uten å være fri. Og kanskje er der intet spørsmål egnet til å sette sinn i kok mer enn spørsmålet om en må være ren for å være pen.
Hva Luther konkret angrep var avlatsskikken til katolikkene. Etter å ha syndet var skikken at man skulle gjøre så og så mange "gode gjerninger". Og i tillegg hadde Paven formulert en mengde "gode gjerninger" en skulle gjøre for å tilfredsstille Gud. Luther sa og skrev at slikt var tull: Man må være ren for å være pen. Dermed angrep han selve det som holder synderen oppe, nemlig forestillingen om at alle er elendige og at det gjelder å pynte seg. Luther hånet pynten.
Kort og godt: Der er ingen egentlig latter uten smil. Smil og latter. Kort og godt.
Teologisk er spørsmålet hva det var som skjedde da Kristus kom til verden. Ved Kristus er overgangen fra smil til latter, fra vett til forstand, fra makt til myndighet gitt. Og spørsmålet er om Jesus opphevde Loven av Moses. Det hevder kristne i dag at Jesus gjorde og dermed prøver de å normalisere sin syndige natur: De holder ikke budene. De vil ha det til at det er greit med hor og greit å ikke holde hviledagen hellig - for Jesus opphevde Loven. De vil ha det til at vi kan være pene uten å være rene. Det er tull. Og enhver som hevder at det er tull, en hver sann kristen, vil bli forfulgt på grunn av det. Dette standpunktet var den direkte årsaken til at Jesus Kristus ble korsfestet og drept.
Hva Luther konkret angrep var avlatsskikken til katolikkene. Etter å ha syndet var skikken at man skulle gjøre så og så mange "gode gjerninger". Og i tillegg hadde Paven formulert en mengde "gode gjerninger" en skulle gjøre for å tilfredsstille Gud. Luther sa og skrev at slikt var tull: Man må være ren for å være pen. Dermed angrep han selve det som holder synderen oppe, nemlig forestillingen om at alle er elendige og at det gjelder å pynte seg. Luther hånet pynten.
Kort og godt: Der er ingen egentlig latter uten smil. Smil og latter. Kort og godt.
Teologisk er spørsmålet hva det var som skjedde da Kristus kom til verden. Ved Kristus er overgangen fra smil til latter, fra vett til forstand, fra makt til myndighet gitt. Og spørsmålet er om Jesus opphevde Loven av Moses. Det hevder kristne i dag at Jesus gjorde og dermed prøver de å normalisere sin syndige natur: De holder ikke budene. De vil ha det til at det er greit med hor og greit å ikke holde hviledagen hellig - for Jesus opphevde Loven. De vil ha det til at vi kan være pene uten å være rene. Det er tull. Og enhver som hevder at det er tull, en hver sann kristen, vil bli forfulgt på grunn av det. Dette standpunktet var den direkte årsaken til at Jesus Kristus ble korsfestet og drept.
tirsdag 29. september 2009
Menneskenaturen
Da Israels barn fikk Loven gjorde Gud ved Moses det klart at den menneskelige natur er så laget at der er effekter av den som er til å fordømme og ikke til å etterleve. Seksuelt begjær, eksempelvis, er til å fordømme om man begjærer sin nestes ektemake. Begjæret etter å få kontroll er i det store og hele til å fordømme om trangen til å eie ting blir en besettelse slik at man ikke lenger tror på Gud og Guds ivaretagelse av oss. Det at begjæret ikke var fritt til å forfølge hadde ikke vært opplagt tidligere, for andre enn for de Gud hadde åpenbart det for, som til Noah, og Abraham. Menn trodde på verdier, på sterke værelser, ikke på Gud, og de gjorde værelsene til guder. Den som hadde makt og myndighet til å sette sin vilje igjennom ga det inntrykk å være en gudenes yndling, en gud selv på jord, og vedkommende lot andre etterleve sine øyne til seg. Vedkommende kunne gjøre som han ville. Andre menn ble temmet med hensyn til sine lyster, men de var av nødvendighet hemmet i sitt begjær – ved frykt for hevn eller av frykt for straff. Det å komme til makt betydde å bli løslatt i så henseende.
Det å leve i kraft av Loven, lot Gud Israels barn forstå, var å få liv der ved. Loven er av Gud. Lever vi i kraft av Loven vil vi utvikle dyder og kvaliteter beroende på vår gjøren og laten, beroende på måten vi lever på. Menneskenaturen var for Israels barn fortsatt menneskenaturen, men man ble forfinet ved å leve i kraft av Loven, og det til den grad at Samson en gang, med et kjevebein av et esel, slo i hjel ett tusen hedninger. Det å etterleve Loven var, og er, formålstjenlig for oss i det vi vil føle oss rettferdige, eller friske, der ved. Ved å leve i kraft av Loven vil vi korsfeste kjødet slik at vi ikke gjør begjæret gyldig.
Rettferdighet av Loven er dòg ikke kjærlighet. Israels barn tjente en Guds hensikt når de levde i kraft av Loven, nemlig fødselen til Jesus Kristus, Menneskesønnen, som de, alene, var gitt å bære. Og når det er et formål med oss er vi ikke virkelig selvstendige. Selvstendighet til selv å være i kjærlighet oppnådde vi ved Jesus Kristus, Guds Sønn. Ved å bli kristnet fikk vi, mennesket, et nytt hjerte og et nytt sinn, profetert til å få det ved profeten Jeremias, hvilket gjorde det å synde og det å leve et syndefullt liv i strid med hva våre hjerter og våre sinn forteller oss sånn som vi av Gud er utrustet. Og som kristne er vi forutsatt å være kjærlige – å være oss i kjærlighet til Gud og til hverandre, og ikke alene til de som tjener samme hensikt som oss.
Mennesket er blitt kristent i tre stadier, eller i to faser med det ideelle i mente. Til å begynne med var mennesket bundet av nødvendighet, under styre av sterkere menn. Så fikk Israels barn Loven, hvilket gjorde det for mennesket å leve rett til en hensikt av Gud. Mennesket var således til nytte. Og så, endelig, eller for å gi nødvendigheten og nytten mening, ble mennesket kristent. Der ved ble mennesket skjønt. Der er imidlertid to måter å oppfatte historien på, enten som å bli gitt liv i tre stadier eller som å komme til liv i to faser med det ideelle, eller befrielsen, i mente, og vi kan skille disse to måtene å oppfatte historien på i fra hverandre ved enten å se Sønnen som utviklende seg i det han går fra sin mors bryst og fang til sin mors armer for så å gå til hva som er utenfor det (tre faser), eller ved å se Sønnen som gitt liv ved først å bli født til livmoren og så til livet (to stadier). I det siste fall vil vi oppfatte historien som en overgang i fra til pynt til gagn.
Menneskenaturen i dag er annerledes enn hva menneskenaturen en gang var. Og ved Jesus Kristus fant en total forandring sted. Menneskenaturen ble rett og slett forvandlet. Oppfatter vi tre stadier betydde forvandlingen for oss, som var hedninger i fra før av, at vi nærmest hoppet direkte i fra nødvendighetens stadium til skjønnhetens stadium. Jødene, ved Loven, var det som hadde utført det nyttige stadium. Oppfatter vi to faser gikk mennesket fra å være til pynt som barnet i mors liv er det til gagn å bli.
Mennesket har gjennomgått stadiene med å være nødvendig, så nyttig, så skjønt. Likevel er der tre naturer mennesker også i dag, og vi vet at det er slik fordi Jesus Kristus fortalte oss at det er slik: Der er evnukker som er født slik fra mors liv, og det er evnukker som er gjort til det av mennesker. Og det er evnukker som har gjort seg selv til det for himlenes rikes skyld. De siste av disse er de sanne kristne.
Det å leve i kraft av Loven, lot Gud Israels barn forstå, var å få liv der ved. Loven er av Gud. Lever vi i kraft av Loven vil vi utvikle dyder og kvaliteter beroende på vår gjøren og laten, beroende på måten vi lever på. Menneskenaturen var for Israels barn fortsatt menneskenaturen, men man ble forfinet ved å leve i kraft av Loven, og det til den grad at Samson en gang, med et kjevebein av et esel, slo i hjel ett tusen hedninger. Det å etterleve Loven var, og er, formålstjenlig for oss i det vi vil føle oss rettferdige, eller friske, der ved. Ved å leve i kraft av Loven vil vi korsfeste kjødet slik at vi ikke gjør begjæret gyldig.
Rettferdighet av Loven er dòg ikke kjærlighet. Israels barn tjente en Guds hensikt når de levde i kraft av Loven, nemlig fødselen til Jesus Kristus, Menneskesønnen, som de, alene, var gitt å bære. Og når det er et formål med oss er vi ikke virkelig selvstendige. Selvstendighet til selv å være i kjærlighet oppnådde vi ved Jesus Kristus, Guds Sønn. Ved å bli kristnet fikk vi, mennesket, et nytt hjerte og et nytt sinn, profetert til å få det ved profeten Jeremias, hvilket gjorde det å synde og det å leve et syndefullt liv i strid med hva våre hjerter og våre sinn forteller oss sånn som vi av Gud er utrustet. Og som kristne er vi forutsatt å være kjærlige – å være oss i kjærlighet til Gud og til hverandre, og ikke alene til de som tjener samme hensikt som oss.
Mennesket er blitt kristent i tre stadier, eller i to faser med det ideelle i mente. Til å begynne med var mennesket bundet av nødvendighet, under styre av sterkere menn. Så fikk Israels barn Loven, hvilket gjorde det for mennesket å leve rett til en hensikt av Gud. Mennesket var således til nytte. Og så, endelig, eller for å gi nødvendigheten og nytten mening, ble mennesket kristent. Der ved ble mennesket skjønt. Der er imidlertid to måter å oppfatte historien på, enten som å bli gitt liv i tre stadier eller som å komme til liv i to faser med det ideelle, eller befrielsen, i mente, og vi kan skille disse to måtene å oppfatte historien på i fra hverandre ved enten å se Sønnen som utviklende seg i det han går fra sin mors bryst og fang til sin mors armer for så å gå til hva som er utenfor det (tre faser), eller ved å se Sønnen som gitt liv ved først å bli født til livmoren og så til livet (to stadier). I det siste fall vil vi oppfatte historien som en overgang i fra til pynt til gagn.
Menneskenaturen i dag er annerledes enn hva menneskenaturen en gang var. Og ved Jesus Kristus fant en total forandring sted. Menneskenaturen ble rett og slett forvandlet. Oppfatter vi tre stadier betydde forvandlingen for oss, som var hedninger i fra før av, at vi nærmest hoppet direkte i fra nødvendighetens stadium til skjønnhetens stadium. Jødene, ved Loven, var det som hadde utført det nyttige stadium. Oppfatter vi to faser gikk mennesket fra å være til pynt som barnet i mors liv er det til gagn å bli.
Mennesket har gjennomgått stadiene med å være nødvendig, så nyttig, så skjønt. Likevel er der tre naturer mennesker også i dag, og vi vet at det er slik fordi Jesus Kristus fortalte oss at det er slik: Der er evnukker som er født slik fra mors liv, og det er evnukker som er gjort til det av mennesker. Og det er evnukker som har gjort seg selv til det for himlenes rikes skyld. De siste av disse er de sanne kristne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
