Fra 1993 til 1994 hadde jeg som krigsskoleutdannet offiser et år med stipend innenfor ledelse- og organisasjon. Tema for året mitt var ”etikk og verdisyn som grunnlag for ledelse” og jeg satte meg fore å skulle skrive noe om hvilke verdier vi som offiserer burde la prege vårt lederskap. Oppgaven viste seg å være uløselig med den kunnskap og erfaring jeg hadde. Senere har jeg kommet til at troen på Kristus alene gir virkelig selvtillit og angir virkelig respekt. Ved denne artikkelen ønsker jeg å belyse forholdet.
Sønnen er livets mening. Sønnen er formålet med henne, kvinnen, og Sønnen er unnskyldningen hans. Sønnen vil frelse den som virker i Den Hellige Ånd ved rettferdigheten å være. Jesus Kristus er Guds Sønn og Menneskesønnen. Som Gud i Sønnens skikkelse er Jesus Kristus utfallet av alle våre handlinger og av alt som på jorden skjer. Jesus er frelse og dom.
Vi kan ved Jesus skille mellom Menneskesønnen, sønnen av kvinnen, og Guds Sønn. Etter at nasjonalstaten ble etablert har vi som kulturer gjort Menneskesønnen gjeldende ved begrepet Konge eller President. Ved Grunnloven er Kongen angitt som formålet med oss som folk, og Kongens makt og myndighet er kristen. Kongen er unntatt i fra å stå til rette for noen andre, og ved denne helliggjørelsen av Kongen opprettholder vi forestillingen om et hellig mål og en hellig mening som bestemmende for livet i nasjonen. Alle lover og all Statens virksomhet er myntet på å underbygge Kongens stilling og stand. Kongen, vår majestet og stolthet, er hva vi er forent ved. Kongen gjør Menneskesønnen gjeldende.
Tjenestemenn og embetsmenn vil utøve Kongens makt i henhold til det materielle lovverks bestemmelser. Som offiserer er også vi tjenestemenn og embetsmenn, men som offiserer har vi et særskilt forhold til Kongen: I kraft av vår ed og vår myndighet er vi som brødre der Kongen er den fremste. Denne vår stilling er gitt tradisjonelt, ved benevnelsen av militærvesenet i Grunnloven, og ved bestemmelsene om myndighetsutøvelse som angitt i Den Militære Straffelov. Stillingen er spikret ved kravene til offiserer angitt i Kongelig resolusjon av 10. juni 1949. Der er altså et krav til offiserens person, et krav som ikke er gitt til alminnelige tjenestemenn og til alminnelige embetsmenn. Dette kravet til person kan være angitt ved begrepet ”Kongens menn”.
Spørsmålet er altså hvordan en Kongens mann skal være for å tilfredsstille kravet til seg som person. Kravet må formuleres slik at det har gyldighet i så vel krig som fred. Og jeg foreslår rett og slett ”frisk og rask”. En Kongens mann må være frisk i den forstand at han er uskyldig, at han har et godt hjerte. Og han må være rask i den forstand at han har god samvittighet, at han har et godt sinn. Slik vil offiseren være til å lite på. Han må altså både akte Faderen og ha Sønnen for øynene, både være selvstendig og ansvarlig, både utvise vett og forstand og være fri fra både synd og skam.
I våre dager er der knapt noen tro på Kristus lenger. Den kristne formålsparagrafen i skolen er oppgitt og der er ingen bevissthet om Sønnen som meningen med oss. Derved er militærpersoner blitt politiske leiesoldater tjenende mer eller mindre tilfeldige hensikter og mål. Denne utviklingen bør snus da mannen blir unnselig og ansvarsløs når han ikke er frisk og rask, når han ikke frykter og elsker Gud og elsker sin neste som seg selv.
Verden er i utvikling. Vi er på vei inn i en epoke nå hvor nasjonalstaten mister sin betydning til fordel for overnasjonale fellesskap. Oppfatningen av at vi som folk holder Menneskesønnen i hevd vil avta, og offiserers posisjon vis-à-vis Kongen vil endres. Men Menneskesønnen som livets mening består. Også innenfor et europeisk fellesskap vil Menneskesønnen være veien, sannheten, og livet, og kravene til offiseren, med sitt liv tjenende fellesskapet, tør være det samme: Han skal være frisk og rask.
11. juli 2009
23. april 2009
Skyldfølelsen
Skyldfølelsen er livgivende. I Salomos ordspråk heter det: ”… en sønderknust ånd tørker ut beina.” (17:22) I 1. Korinterbrev heter det: ”… For hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt. Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med denne verden. …” (11:41-32) Det betyr selvsagt ikke at vi rettferdiggjøres ved litt dårlig samvittighet eller at vi skal fortsette å synde. Det heter også, i Romerbrevet: ”… Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Men den som tviler, er dømt hvis han spiser, for det er ikke av tro. For det som ikke er av tro, er synd." (14:22-23)
Hva som gir skyldfølelse er Loven. Moseloven er hellig i det den gir oss skyldfølelse og får oss til å opptre anstendig derved. Men Kristus har kjøpt oss fri fra Lovens forbannelse (Galaterbrevet 3:13). Tror vi at Sønnen, at utfallet, rettferdigheten, gikk i døden for oss for at vi skulle leve fries vi fra den nagende skyldfølelsen. I stedet utvikler vi skamfølelse. Kristus hengt er til skam for oss: Kristus, Sønnen, er livet vi skulle levd. Og forbannet er den som henger på et tre (5. Mosebok 21:23).
Troen på at Kristus gikk i døden for oss motiverer oss til å leve skyldfrie og gir oss frimodighet til å leve fritt. Skamfølelsen gir liv. Det motsatte av skamfølelse er skamløshet. Den skamløse vil gå fortapt. I så måte heter det, I Johannes’ evangelium: ” … Den som tror på Ham [på Sønnen], blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket framfor lyset, for gjerningene deres var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at gjerningene hans skal bli åpenbare, at de er gjort i Gud.” (3:18-21)
Hva som gir skyldfølelse er Loven. Moseloven er hellig i det den gir oss skyldfølelse og får oss til å opptre anstendig derved. Men Kristus har kjøpt oss fri fra Lovens forbannelse (Galaterbrevet 3:13). Tror vi at Sønnen, at utfallet, rettferdigheten, gikk i døden for oss for at vi skulle leve fries vi fra den nagende skyldfølelsen. I stedet utvikler vi skamfølelse. Kristus hengt er til skam for oss: Kristus, Sønnen, er livet vi skulle levd. Og forbannet er den som henger på et tre (5. Mosebok 21:23).
Troen på at Kristus gikk i døden for oss motiverer oss til å leve skyldfrie og gir oss frimodighet til å leve fritt. Skamfølelsen gir liv. Det motsatte av skamfølelse er skamløshet. Den skamløse vil gå fortapt. I så måte heter det, I Johannes’ evangelium: ” … Den som tror på Ham [på Sønnen], blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket framfor lyset, for gjerningene deres var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at gjerningene hans skal bli åpenbare, at de er gjort i Gud.” (3:18-21)
17. april 2009
Mor og far
Visste man at det i begynnelsen av Salomos ordspråk heter:
”Min sønn, hør på din fars rettledning, og forlat ikke loven din mor lærte deg. For alt dette danner en yndig krans om ditt hode og et kjede rundt din hals.”
(Salomos ordspråk 1:8-9)
Salomon skriver til sønnen, til meningen med livet ved formålet med henne å være og hans hensikt å være. Ved sønnen vil hun ha noe oppnådd. Og ved sønnen unnskyldes han. Salomon skiller mellom mors lov og fars rettledning: De to vil virke forskjellig. Og sønnen (barnet) vil oppfatte deres myndighet som gitt enten ved sverdet (mor) eller ved staven/spydet (far). For mor vil virke ved sønnen: Han er formålet med henne. Han vil forklare henne ved å være makten hun på jorden fremmer. Dermed er hennes bud til sønnen mer avgjørende, slik budene er imperativer, enn hva hans er: Hun vil danne en person. Hun vil gjøre sitt bud gyldig. Far, på sin side, vil ha sønnen (slik mor har dannet ham) gjeldende. Han tar ikke på samme måte ansvar for sønnen.
Ved sønnen er forskjellen på mann og kvinne gitt. For mann og kvinne vil ha et ulikt forhold til sønnen – til avkommet, til selve eksempelet på meningen med livet.
”Min sønn, hør på din fars rettledning, og forlat ikke loven din mor lærte deg. For alt dette danner en yndig krans om ditt hode og et kjede rundt din hals.”
(Salomos ordspråk 1:8-9)
Salomon skriver til sønnen, til meningen med livet ved formålet med henne å være og hans hensikt å være. Ved sønnen vil hun ha noe oppnådd. Og ved sønnen unnskyldes han. Salomon skiller mellom mors lov og fars rettledning: De to vil virke forskjellig. Og sønnen (barnet) vil oppfatte deres myndighet som gitt enten ved sverdet (mor) eller ved staven/spydet (far). For mor vil virke ved sønnen: Han er formålet med henne. Han vil forklare henne ved å være makten hun på jorden fremmer. Dermed er hennes bud til sønnen mer avgjørende, slik budene er imperativer, enn hva hans er: Hun vil danne en person. Hun vil gjøre sitt bud gyldig. Far, på sin side, vil ha sønnen (slik mor har dannet ham) gjeldende. Han tar ikke på samme måte ansvar for sønnen.
Ved sønnen er forskjellen på mann og kvinne gitt. For mann og kvinne vil ha et ulikt forhold til sønnen – til avkommet, til selve eksempelet på meningen med livet.
27. mars 2009
Psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser
Psykisk helsevernlovens bestemmelse om tvangsbehandling over tid (§ 3-3) er i strid med Legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet er en bærebjelke i vår forfatning i det prinsippet fastslår at vi ikke skylder Kongen (Staten) vår person men Kristus alene. Ved prinsippet, som er begrunnet ved at vi er en kristen nasjon, beskyttes Statens innbyggere mot vilkårlig behandling beroende på autoritetspersoners synsing i det all inngripen overfor enkeltpersoner skal være hjemlet i lov. Psykisk helsevernlovens § 3-3 er ikke en egentlig lov. Det er en fullmakt Kongen gir seg selv til å behandle en gruppe mennesker vilkårlig og er helt umulig å forholde seg til for de som rammes av behandlingen.
Begrunnelsen psykiatere gir for å underlegge pasienter psykisk behandling over tid er alene den synsing som følger av deres faglige autoritet. For de av oss som tror på Kristus, som avviser psykologi som religion og oppspinn, og som ikke gir psykiatere noen autoritet, er loven Mammons: Kongen, ved sine psykiatere, vil opptre som ”mamma” og bestemme hva som er best for oss. Det er direkte i strid med Legalitetsprinsippet som skal sikre autonome og selvstendige borgere.
Begrunnelsen psykiatere gir for å underlegge pasienter psykisk behandling over tid er alene den synsing som følger av deres faglige autoritet. For de av oss som tror på Kristus, som avviser psykologi som religion og oppspinn, og som ikke gir psykiatere noen autoritet, er loven Mammons: Kongen, ved sine psykiatere, vil opptre som ”mamma” og bestemme hva som er best for oss. Det er direkte i strid med Legalitetsprinsippet som skal sikre autonome og selvstendige borgere.
9. januar 2009
Til en påtroppende offiser
Til kadettene Krigsskolens kull 1994-96 ved påtroppingen
Til deg på veg inn i det særlige liv
som samfunnets ytre imperativ:
Jeg hilser deg med ansvar.
Hør suset svakt, gjennom skog, over fjell.
Døsig skjult i brisen i dag. Og likevel:
I vinden en bønn om slektens vel;
det hviskes deg et ansvar.
Et ansvar for mestring av skarpt og skred,
for menneskers trygghet i krig og fred.
med vinden øker suset.
Vør ydmykt det – vær vár.
Vær vár på krigens særegne krav
men kjenn det manglende samsvar.
Vær vár på ordrens klare bokstav
men gjenkjenn de enkle svar.
Om du opptrer som leder – sterk og klar
vær vár: Din karisma er sårbar.
Bygg varlig på den tillit du har
og kjenn vi vokser med ansvar.
Se opp og fram – mot frihet og fred,
og livets egne forgjengelighet.
Og kjærlig vil brisen svalne ditt strev
i takk for det ansvar du tar.
Til deg på veg inn i det særlige liv
som samfunnets ytre imperativ:
Jeg hilser deg med ansvar.
Hør suset svakt, gjennom skog, over fjell.
Døsig skjult i brisen i dag. Og likevel:
I vinden en bønn om slektens vel;
det hviskes deg et ansvar.
Et ansvar for mestring av skarpt og skred,
for menneskers trygghet i krig og fred.
med vinden øker suset.
Vør ydmykt det – vær vár.
Vær vár på krigens særegne krav
men kjenn det manglende samsvar.
Vær vár på ordrens klare bokstav
men gjenkjenn de enkle svar.
Om du opptrer som leder – sterk og klar
vær vár: Din karisma er sårbar.
Bygg varlig på den tillit du har
og kjenn vi vokser med ansvar.
Se opp og fram – mot frihet og fred,
og livets egne forgjengelighet.
Og kjærlig vil brisen svalne ditt strev
i takk for det ansvar du tar.
12. november 2008
Kongen og meg
Hans Majestet Kong Haralds første handling som regjerende monark var å forestå åpningen av Festspillene. Ved Kongens ankomst til Bergenhus festning ble han av Generalkommandanten på festningen pålagt å inspisere den militære æresvakten, stilt av meg.
Jeg mener meg å være han som åpnet livet for Hans Majestet Kong Harald. Jeg tror jeg også var den første i Forsvaret til å senke sabelen for Kongen.
Søren Kierkegaard
Noe av det artigste jeg noen gang har lest er Kierkegaards ’Øieblikket’. Jeg har tillatt meg under å gjengi en av hans epistler derfra, for å oppmuntre også andre til å lese boken.
Menneske-Fiskeriet
Det er Christi egne Ord: „Følger efter mig, saa vil jeg gjøre Eder til Menneske-Fiskere.” Mtth. 4,19
Saa gikk Apostlene ud.
„Dog hva skulde det vel blive til med det Par Mennesker, hvilke dessuden vistnok forstode Christi Ord saaledes: at det var dem, der skulde offres for at fange Mennesker. Det er let at see, at var det blevet paa den Maade, var det blevet til Ingenting. Det var Guds Tanke, maaske smukt, men – ja, det maa dog enhver praktisk Mand tilstaae – Gud er ikke praktisk. Eller kan der tænkes noget mere Bagvendt end den Art Fiskerie, hvor det at fiske er at blive offret, saa det altsaa ikke er Fiskeren, der spiser Fiskene, men Fiskene der spise Fiskeren; og det skal kaldes at fiske, det er jo næsten ligsom Hamlets vanvid, naar han siger om Polonius, at han er til Gjestebud, dog ikke der, hvor han spiser, men der, hvor han bliver spist.”
Da tog Mennesket sig af Guds Sag.
„Menneske-Fiskeriet! det Christus har meent er noget ganske Andet end hva disse skikkelige Apostle fuldkommede, trodsende al Sprogbruk og al Sprog-Analogie; thi i intet Sprog forstaaer man det ved: at fiske. Det han har meent og tilsigtet er ligefrem en ny Næringsveis Opkomst: Menneske-fiskeriet, at forkynde Christendom saaledes, at der virkelig bliver Noget at fiske ved dette Fiskerie.”
Pas nu paa, nu skal Du se det bliver til Noget!
Ja, Min Tro blev det til Noget, - det blev til „den bestaaende Christenhed” med Millioner, Millioner, Millioner Christne.
Arrangementet var ganske simpelt. Som der danner sig et Compagnie, der speculerer i Silde-Fiskeriet, et andet i Kabliau-Fangst eller Hvalfiske-Fangst o.s.v.: saaledes dreves Menneske-Fiskeriet af et interessentskab, der innbyrdes garanterede hinanden saa og saa mange Procent Udbytte.
Og hva blev Følgen deraf? O, hvis Du ikke ellers har gjort det, benyt dog denne Leilighed til at beundre det Menneskelige! Følgen blev, at der fangedes en uhyre mengde Sild eller hva det er jeg vilde sige Mennesker, Christne, og selvfølgelig at Compagniet stod sig brilliant. Ja, det viste sig, at ikke det mest velstaaende Silde-Compagnie i fjerneste Maade profiterede saaledes som der profiteredes ved Menneske-Fiskeriet. Og saa Eet endnu, en Profit mere eller dog et piquant Kryderie paa Profiten, at intet Silde-Compagnie tør beraabe sig paa at have Skriftens Ord for sig, naar de sende Skibene ud paa Fangsten.
Men Menneske-Fiskeriet er et gudeligt Foretagende, Dhrr. Interessenter i Compagniet tør beraabe sig paa at have Skriftens Ord for sig, thi Christus siger jo selv „jeg vil gjøre Eder til Menneske-Fiskere”; roligen gaae de Dommen imøde „vi have fuldkommet Dit Ord, vi have fisket Mennesker.”
Søren Kierkegaard
i ”Øyeblikket”
Menneske-Fiskeriet
Det er Christi egne Ord: „Følger efter mig, saa vil jeg gjøre Eder til Menneske-Fiskere.” Mtth. 4,19
Saa gikk Apostlene ud.
„Dog hva skulde det vel blive til med det Par Mennesker, hvilke dessuden vistnok forstode Christi Ord saaledes: at det var dem, der skulde offres for at fange Mennesker. Det er let at see, at var det blevet paa den Maade, var det blevet til Ingenting. Det var Guds Tanke, maaske smukt, men – ja, det maa dog enhver praktisk Mand tilstaae – Gud er ikke praktisk. Eller kan der tænkes noget mere Bagvendt end den Art Fiskerie, hvor det at fiske er at blive offret, saa det altsaa ikke er Fiskeren, der spiser Fiskene, men Fiskene der spise Fiskeren; og det skal kaldes at fiske, det er jo næsten ligsom Hamlets vanvid, naar han siger om Polonius, at han er til Gjestebud, dog ikke der, hvor han spiser, men der, hvor han bliver spist.”
Da tog Mennesket sig af Guds Sag.
„Menneske-Fiskeriet! det Christus har meent er noget ganske Andet end hva disse skikkelige Apostle fuldkommede, trodsende al Sprogbruk og al Sprog-Analogie; thi i intet Sprog forstaaer man det ved: at fiske. Det han har meent og tilsigtet er ligefrem en ny Næringsveis Opkomst: Menneske-fiskeriet, at forkynde Christendom saaledes, at der virkelig bliver Noget at fiske ved dette Fiskerie.”
Pas nu paa, nu skal Du se det bliver til Noget!
Ja, Min Tro blev det til Noget, - det blev til „den bestaaende Christenhed” med Millioner, Millioner, Millioner Christne.
Arrangementet var ganske simpelt. Som der danner sig et Compagnie, der speculerer i Silde-Fiskeriet, et andet i Kabliau-Fangst eller Hvalfiske-Fangst o.s.v.: saaledes dreves Menneske-Fiskeriet af et interessentskab, der innbyrdes garanterede hinanden saa og saa mange Procent Udbytte.
Og hva blev Følgen deraf? O, hvis Du ikke ellers har gjort det, benyt dog denne Leilighed til at beundre det Menneskelige! Følgen blev, at der fangedes en uhyre mengde Sild eller hva det er jeg vilde sige Mennesker, Christne, og selvfølgelig at Compagniet stod sig brilliant. Ja, det viste sig, at ikke det mest velstaaende Silde-Compagnie i fjerneste Maade profiterede saaledes som der profiteredes ved Menneske-Fiskeriet. Og saa Eet endnu, en Profit mere eller dog et piquant Kryderie paa Profiten, at intet Silde-Compagnie tør beraabe sig paa at have Skriftens Ord for sig, naar de sende Skibene ud paa Fangsten.
Men Menneske-Fiskeriet er et gudeligt Foretagende, Dhrr. Interessenter i Compagniet tør beraabe sig paa at have Skriftens Ord for sig, thi Christus siger jo selv „jeg vil gjøre Eder til Menneske-Fiskere”; roligen gaae de Dommen imøde „vi have fuldkommet Dit Ord, vi have fisket Mennesker.”
Søren Kierkegaard
i ”Øyeblikket”
10. november 2008
Mammon
Psykologi og sosiologi, disse vitenskapene som oppsto på midten av 1800-tallet, er av Mammon. Ved psykologi og sosiologi søkes mennesket, av natur eller ved de sosiale normer og verdier det hevdes å følge, gjort beregnelig og manipulerbart slik kunnskapen kan fortelle hvordan. Slik blir kunnskapen en ånd hvorved verden kan styres, en ånd mennesket må hedre og tilfredsstille for beregnelig og normal å være. Denne ånden er Mammon. Ved Mammon unnskyldes vårt ukristelige begjær. Ved Mammon er ikke vår tro bestemmende for hvordan vi handler, men vår antatte natur eller sosialt gitte formeninger er. Og ved Mammon er makt over folk, gitt ved vitenen om vår påståtte natur eller om de sosialt gitte verdiene vi hevdes å følge, til å hige etter.
Jeg avskyr Mammon. ”Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.” (Matteusevangeliet, 6:24) Tjener vi Gud er det vår tro som gjelder. Ved vår tro vil vi enten mene at det vi gjør er til det universelt gode, nemlig slik at vi ærer Gud ved vår selvoppofrelse, eller vi gjør som vi gjør i tro på at vi ved Gud vil lykkes med det vi gjør i en Guds hensikt. Uansett vil en i ånd av Mammon bedøve oss og forsøke å diskvalifisere vår tro. Når vi gjøres til gjenstand for forklaring; for kunnskapens antatte herredømme over oss, uselvstendiggjøres vi i vår kjærlighet. Vi handler da, synes det som, ikke selvstendig i kraft av kjærligheten slik Gud er kjærlighet, men vi gis, av Mammons lakeier, å framtre og handle som vi gjør fordi vår natur lar oss måtte eller fordi det samfunnsmessig sett lønner seg. Jeg hater Mammon. Og jeg elsker Gud.
Jeg avskyr Mammon. ”Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.” (Matteusevangeliet, 6:24) Tjener vi Gud er det vår tro som gjelder. Ved vår tro vil vi enten mene at det vi gjør er til det universelt gode, nemlig slik at vi ærer Gud ved vår selvoppofrelse, eller vi gjør som vi gjør i tro på at vi ved Gud vil lykkes med det vi gjør i en Guds hensikt. Uansett vil en i ånd av Mammon bedøve oss og forsøke å diskvalifisere vår tro. Når vi gjøres til gjenstand for forklaring; for kunnskapens antatte herredømme over oss, uselvstendiggjøres vi i vår kjærlighet. Vi handler da, synes det som, ikke selvstendig i kraft av kjærligheten slik Gud er kjærlighet, men vi gis, av Mammons lakeier, å framtre og handle som vi gjør fordi vår natur lar oss måtte eller fordi det samfunnsmessig sett lønner seg. Jeg hater Mammon. Og jeg elsker Gud.
Kirken ved Peter
Da Jesus ble korsfestet var anklagen mot ham at han hadde sagt at han ville rive ned og bygge opp tempelet på tre dager. I Johannesevangeliet (2:18-22) er det henvist til at det var hans eget tempel han henviste til. Og dette tempel ble da vitterlig revet ned og bygd opp på tre dager og tre netter ved Jesu’ død og oppstandelse. Men tempelet ble også revet og bygget opp på tre dager i en annen forstand.
Jesus hadde sagt til Peter, etter at Peter overfor Jesus hadde bekjent at Jesus var Guds Sønn, at på den klippe, altså på Peters bekjennelse, ville Jesus bygge sin menighet – sin kirke (Matteusevangeliet, 16:13-20). Peter som kirke ble ved tilfangetagelsen av Jesus revet ned og bygget opp på tre dager – dager her forstått som tre stadier hvorved Peter ble til. For som Jesus overfor Peter hadde forutsagt, så nektet Peter tre ganger i forgården til ypperstepresten for at han kjente til denne Jesus som de hadde tatt til fange (Matteusevangeliet, 26:69-75). Peter gråt bittert, heter det, da han så hadde gjort. Men i dette fall var det Jesus som telte dagene – telte stadiene, og Jesus telte her ikke som Peter gjorde.
Hva Peter ved å nekte for at han kjente Jesus faktisk gjorde var å fornekte seg selv. Peter var jøde, og han var omskåret. Som en omskåret var det ikke Peter gitt å gjemme seg bak en forhud. Han var gitt å tenke seg Gud virkende ved seg utilslørt, og når han ikke gikk rett på sak i forgården til ypperstepresten så opptrådte han som en mann som skjuler seg. Hva Peter måtte ha tenkt var at her var det ingen mulighet for ham å gjøre noe. Han ville, ser vi for oss, dermed vente og se tingene ad, for så å slå til når det var mulig. Men denne måten å tenke på var altså en måte å tenke på som jødene reserverte seg mot. De var omskåret. De tenkte at de ved seg selv, sin manndom, gjorde Gud gjeldende utilslørt. Slik syndet Peter mot seg selv. Ved sin fornekting ble således Peter som kirke revet ned og bygget opp igjen. Og dette er den kirke, det tempel, Jesus lot bygge opp igjen, og det uten at han rørte ved noen stein med så mye som en finger: Vi vil frykte, tilbe, og ære Gud i erkjennelse av at vi har syndet mot oss selv. Og vi vil, i dag, virke ved forhudens normale beskyttelse. Vi vil, som kirke, fri til Gud når det er mulig, når det er påkrevet, når vi har lyst, altså når vi spesielt går inn for å trekke forhuden tilbake. Det var dermed en ny kirke som ble bygget opp ved Peters fornekting av å kjenne Jesus, nemlig den som gjør mennesket selvstendig i relasjon til Gud. Vi vil, med Sønnen for øye, kunne skjule oss bak forhuden. Vi vil bevise oss for Gud ved å opptre selvstendig og egenrådig.
Peters fornektelse skjedde i tre faser: Peter fornektet Jesus tre ganger. Jeg viser i så måte til min nettside ”Loven og Løftet”. Først ble det nye unnfanget. Så dannet, eller etablerte det nye seg. Og så ble det nye født.
Jesus hadde sagt til Peter, etter at Peter overfor Jesus hadde bekjent at Jesus var Guds Sønn, at på den klippe, altså på Peters bekjennelse, ville Jesus bygge sin menighet – sin kirke (Matteusevangeliet, 16:13-20). Peter som kirke ble ved tilfangetagelsen av Jesus revet ned og bygget opp på tre dager – dager her forstått som tre stadier hvorved Peter ble til. For som Jesus overfor Peter hadde forutsagt, så nektet Peter tre ganger i forgården til ypperstepresten for at han kjente til denne Jesus som de hadde tatt til fange (Matteusevangeliet, 26:69-75). Peter gråt bittert, heter det, da han så hadde gjort. Men i dette fall var det Jesus som telte dagene – telte stadiene, og Jesus telte her ikke som Peter gjorde.
Hva Peter ved å nekte for at han kjente Jesus faktisk gjorde var å fornekte seg selv. Peter var jøde, og han var omskåret. Som en omskåret var det ikke Peter gitt å gjemme seg bak en forhud. Han var gitt å tenke seg Gud virkende ved seg utilslørt, og når han ikke gikk rett på sak i forgården til ypperstepresten så opptrådte han som en mann som skjuler seg. Hva Peter måtte ha tenkt var at her var det ingen mulighet for ham å gjøre noe. Han ville, ser vi for oss, dermed vente og se tingene ad, for så å slå til når det var mulig. Men denne måten å tenke på var altså en måte å tenke på som jødene reserverte seg mot. De var omskåret. De tenkte at de ved seg selv, sin manndom, gjorde Gud gjeldende utilslørt. Slik syndet Peter mot seg selv. Ved sin fornekting ble således Peter som kirke revet ned og bygget opp igjen. Og dette er den kirke, det tempel, Jesus lot bygge opp igjen, og det uten at han rørte ved noen stein med så mye som en finger: Vi vil frykte, tilbe, og ære Gud i erkjennelse av at vi har syndet mot oss selv. Og vi vil, i dag, virke ved forhudens normale beskyttelse. Vi vil, som kirke, fri til Gud når det er mulig, når det er påkrevet, når vi har lyst, altså når vi spesielt går inn for å trekke forhuden tilbake. Det var dermed en ny kirke som ble bygget opp ved Peters fornekting av å kjenne Jesus, nemlig den som gjør mennesket selvstendig i relasjon til Gud. Vi vil, med Sønnen for øye, kunne skjule oss bak forhuden. Vi vil bevise oss for Gud ved å opptre selvstendig og egenrådig.
Peters fornektelse skjedde i tre faser: Peter fornektet Jesus tre ganger. Jeg viser i så måte til min nettside ”Loven og Løftet”. Først ble det nye unnfanget. Så dannet, eller etablerte det nye seg. Og så ble det nye født.
4. november 2008
Israel
Israels barn, altså folket Israel, korsfestet Guds Sønn Jesus Kristus. Veien, sannheten, og livet var for Israels barn ikke til å bære, og de lot Kristus korsfeste og dø. Dermed opphørte Israels barn å være et forent folk. Jesu dom over de som rådet i Israels barn er gitt i Matteus’ evangelium 21:33-44:
”Hør [yppersteprester og folkets eldste] en annen lignelse: «Det var en landeier som plantet en vingård og satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygde et tårn. Og han leide den ut til vingårdsarbeidere og drog til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vingårdsarbeiderne, så de kunne ta imot frukten hans. Men vingårdsarbeiderne tok tjenerne hans, en slo de, en drepte de, og en annen steinet de. Igjen sendte han andre tjenere, flere enn den første gangen, men de gjorde det samme med dem. Men til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn. Men da vingårdsarbeiderne så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans! Så grep de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham. Når da eieren av vingården kommer, hva skal han gjøre med disse vingårdsarbeiderne?» De sier til Ham: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.» Jesus sier til dem: «Har dere aldri lest i Skriften: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukt. Og den som faller på denne Steinen, skal bli knust. Men den Steinen faller på, skal den knuse til støv.» Da yppersteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om. De ville gripe Ham, men de fryktet for folkemengden, som tok Ham for å være en profet.”
De onde vingårdsarbeiderne drepte Gud Sønn, og derved drepte de fruktene av sine egne handlinger: De drepte Guds lønn. De var satt til å utføre et arbeid, nemlig den å produsere vin slik Israels barn var satt til å produsere Menneskesønnen, men de ville ikke tjene Gud. De ville heller råde selv og nyte den frukten som vingården syntes å gi. Derved forkastet de bygningssteinen, som er Guds Sønn, med andre ord dommen og rettferdigheten. De holdt ikke ut å stå til rette for rettferdighetens oppfyllelse. Denne steinen, som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein, i det Jesus sto opp igjen. Sønnen lever i beste velgående hos Gud og vil derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Denne steinen er derfor ikke til å komme unna. Den er hva livet beror på, for selv om vi drepte veien, sannheten og livet så sto Jesus opp igjen og satte seg ved Guds høyre hånd. Den som faller på denne steinen, som ikke angrer på avlivingen av veien, sannheten og livet, men som fortsetter sin onde ferd, vil bli knust og ødelagt. Men den som steinen faller på, som i anger og skyldfølelse kommer til Gud og ved sin tro blir renset for sin skyld, skal steinen knuse til støv: Vedkommende slipper å stå til rette for sitt legemlige jeg. Vedkommende vil, som støvet, være uskyldig.
Jesus sa at Guds rike, og Guds rike er Sønnen levende, skulle bli tatt fra Israels barn og bli gitt til et folk som bærer rikets frukt. Derved oppfylte han en profeti av Jesaja omkring 700 år før Kristus:
”Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre [skal Israels barn straffes]?» «Til byene ligger øde og det ikke er noen som bor der, og det ikke finnes et menneske i husene, og landet ligger øde og dødt, til Herren har ført menneskene langt bort, og det er blitt mange steder som er forlatt midt i landet. Om det ennå er en tiendedel igjen i det, skal den vende tilbake for å fortæres. Men som en terebinte-tre eller en eik, får en stubbe bli[] igjen når det hogges ned. Slik skal en hellig sæd være stubben av det.»” (Jesaja, 6:11-13)
Står bare stubben igjen så er stammen borte. Folket opphørte ved drapet på Kristus å være et folk gitt ved ættetavlen. Men en stubbe og røttene står igjen. Røttene er gitt ved pakten Gud gjorde med Israels barn sin stamfar Abraham da Gud lovte at Abraham skulle bli kalles far av mange folkeslag og at alle verdens ætter skulle være velsignet i ham. Den sæd av Israels barn som står igjen er imidlertid ikke lenger til å oppfatte som en stamme, et folk, slik Israels barn var. Og Israels barn er ikke lenger enestående på jord, bærer av Menneskesønnen, bærer av veien, sannheten og livet. For de ville ikke rettferdiggjøres men drepte dommen.
Gud ga eller vil gi Guds rike til et nytt folk, et folk som bærer rikets frukt. Dette folket vil ikke være Israel, men vi vet ikke hvilket folk det er. Uten direkte å nedstamme fra Abraham vil folket være velsignet i Abraham og vil således oppfatte Abraham, i navnet, som sin far. Det vil de gjøre ved å være av den tro som ble regnet Abraham til rettferdighet, ikke ved som ætt å stamme fra Adam. Folket vil oppfatte Jesus Kristus, Guds Sønn, som sin Far, og Jesus er hva Abraham virket for.
Men Paulus skriver:
”Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet Sitt folk som Han tidligere har vedkjent Seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: «Herre, de har drept profetene Dine og revet ned altrene Dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv.» Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? «Jeg har latt det bli igjen for Meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal.» Så er det da i den tid som er nå, en rest etter nådens utvelgelse. Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke lenger nåden nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Hva da? Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forblindet. Slik som det står skrevet: Gud har gitt dem sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. Og David sier: «La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd.»” (Romerbrevet 11:1-10)
Hva Paulus henviser til er at der er en rest blant Israels barn som er født på ny. I erkjennelse av å ha drept veien, sannheten og livet, og i tro på at Sønnen sto opp igjen, gikk de til Gud og ble gjenfødt. De ble kristne i troen på Jesus Kristus, ikke i kraft av sine lovgjerninger, men ved den nåde Gud viser alle som kommer til tro på Kristus. Disse er den rest som stubben etter stammen er. De fører navnet Israels barn videre, men Israels barn, som folk, er ved dem født på ny. Det gamle gjelder ikke lenger. Således er Israels barn ikke lenger bærer av Menneskesønnen som en kvinne for Gud. Formålet med Israels barn var danningen av Menneskesønnen, og ved Loven av Moses ble folket gitt sine retningslinjer. Ved Loven av Moses vil Menneskesønnen dannes. Men Menneskesønnen ble født og ble tatt av dage av sine egne. Folket forkastet Menneskesønnen, men noen utvalgte fant nåde for Gud og ble gjeninnført i den ætt som Abrahams er. De ble det som gjenfødte. Denne rest utgjør førstegrøden av kristenheten. Folket som er tuftet på denne rest er den førstefødte sønn blant alle folk som kaller Jesus Far. De har ikke lenger det formål å gi liv til Menneskesønnen, men de vil, som sønner av Kristus, gjøre Kristus gjeldende. De vil, som alt annet folk, kalle Kristus Far i egenskap av at Kristus ga liv ved å la oss leve da vi lot veien, sannheten og livet bli korsfestet og drept. Som førstefødt sønn har folket en helt spesiell plass hos Gud. Paulus skriver til oss som var hedninger:
”… Og om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.” Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller. Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil du bli hogd av. Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen. For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre? …” (Romerbrevet, 11:17-24)
De naturlige grener som ble hogd av men som igjen ble innpodet i sitt eget oliventre er den sæd som profeten Jesaja henviste til (over). De er førstegrøden av kristne – som folk førstefødt sønn blant alle kristne folk. Stammen Israels barn gjelder ikke lenger, men folket er, ved sin nye fødsel, forent ved den grunnlov som troen på at veien, sannheten og livet ble drept men gjenoppsto er. Løftet, gitt deres stamfar Abraham, gjelder, og fullbyrdes ved at folket er førstefødt sønn blant kristent folk. Men stammen, og formålet med folket, gjelder ikke lenger.
Guds rike, og Guds rike er rettferdigheten og dommen rådende, altså Guds Sønn gjeldende, ble tatt fra Israels barn og ble eller vil bli gitt til et annet folk. Etter Kristus, eller ved Kristus, er vi forent som folk på en annen måte enn før. Vi er ikke lenger forent ved å være sammen om å være ektet til Gud slik at det er et formål med en hver av oss, men vi er forent i troen på at vi gjør Sønnen gjeldende. Som folk er vi ikke lenger hustru for Gud, men sønn for Gud. Kulturen er vår mor. Slik at intet folk vil etter Kristus få i oppdrag å bære Menneskesønnen slik Israels barn fikk, men vi er alle folk forventet å gjøre Menneskesønnen gjeldende, hver på sin kulturelle måte. Når Jesus sa at Guds rike ville bli tatt fra Israels barn og gitt til et annet folk så er det til å forstå dit hen at et folk vil stå fram som førende. Et folk vil utmerke seg ved å bære rikets frukt. Jeg hadde gjerne sett at det var det norske folk. Norsk kultur fortjener det.
Jødenes forkastelse av sannheten, veien og livet var til forlikelse for verden (Romerbrevet 11:15). De laget den hovedhjørnesteinen som drapet på, og gjenoppståingen av, Sønnen er, og dermed la de grunnlaget for at vi alle i Ånden kan kalle Jesus Far. Som en Far ga Jesus oss liv ved den hjørnesteinen. Jødenes fiendskap mot Jesus foranlediget altså vår frelse. Jødene skal verken evig fordømmes eller hedres for drapet på Jesus, slik vi selv verken skal evig fordømmes eller hedres for avlivingen av veien, sannheten og livet. Jødene er ment å angre sin synd og komme til tro på Kristus.
”… For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. For dette er Min pakt med dem, når Jeg tar bort deres synder. I følge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men i følge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake. For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få miskunn ved den miskunn som er vist dere. For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle. Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er og hvor uutgrunnelige Hans veier! …” (Romerbrevet, 11:25-33)
Fylden av hedningene tør nå å ha kommet inn og det er på tide at Israel blir seg selv bevisst som beroende på Jesus Kristus, Guds Sønn, i det de korsfestet og drepte ham. Det er på tide at folket Israel lar Jesus ta deres synder på seg og kommer til tro på Sønnen. Det er på tide at Israel erkjenner at formålet med Israels barn ble fullbyrdet ved Jesus Kristus og at vi i dag er forent som folk på en annen måte. Slik vil Jesajas profeti og Paulus forklaring bli oppfylt, og Israel vil ta sin rettmessige plass som førstefødt sønn blant mange broderfolk.
”Hør [yppersteprester og folkets eldste] en annen lignelse: «Det var en landeier som plantet en vingård og satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygde et tårn. Og han leide den ut til vingårdsarbeidere og drog til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vingårdsarbeiderne, så de kunne ta imot frukten hans. Men vingårdsarbeiderne tok tjenerne hans, en slo de, en drepte de, og en annen steinet de. Igjen sendte han andre tjenere, flere enn den første gangen, men de gjorde det samme med dem. Men til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn. Men da vingårdsarbeiderne så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans! Så grep de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham. Når da eieren av vingården kommer, hva skal han gjøre med disse vingårdsarbeiderne?» De sier til Ham: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.» Jesus sier til dem: «Har dere aldri lest i Skriften: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukt. Og den som faller på denne Steinen, skal bli knust. Men den Steinen faller på, skal den knuse til støv.» Da yppersteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om. De ville gripe Ham, men de fryktet for folkemengden, som tok Ham for å være en profet.”
De onde vingårdsarbeiderne drepte Gud Sønn, og derved drepte de fruktene av sine egne handlinger: De drepte Guds lønn. De var satt til å utføre et arbeid, nemlig den å produsere vin slik Israels barn var satt til å produsere Menneskesønnen, men de ville ikke tjene Gud. De ville heller råde selv og nyte den frukten som vingården syntes å gi. Derved forkastet de bygningssteinen, som er Guds Sønn, med andre ord dommen og rettferdigheten. De holdt ikke ut å stå til rette for rettferdighetens oppfyllelse. Denne steinen, som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein, i det Jesus sto opp igjen. Sønnen lever i beste velgående hos Gud og vil derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Denne steinen er derfor ikke til å komme unna. Den er hva livet beror på, for selv om vi drepte veien, sannheten og livet så sto Jesus opp igjen og satte seg ved Guds høyre hånd. Den som faller på denne steinen, som ikke angrer på avlivingen av veien, sannheten og livet, men som fortsetter sin onde ferd, vil bli knust og ødelagt. Men den som steinen faller på, som i anger og skyldfølelse kommer til Gud og ved sin tro blir renset for sin skyld, skal steinen knuse til støv: Vedkommende slipper å stå til rette for sitt legemlige jeg. Vedkommende vil, som støvet, være uskyldig.
Jesus sa at Guds rike, og Guds rike er Sønnen levende, skulle bli tatt fra Israels barn og bli gitt til et folk som bærer rikets frukt. Derved oppfylte han en profeti av Jesaja omkring 700 år før Kristus:
”Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre [skal Israels barn straffes]?» «Til byene ligger øde og det ikke er noen som bor der, og det ikke finnes et menneske i husene, og landet ligger øde og dødt, til Herren har ført menneskene langt bort, og det er blitt mange steder som er forlatt midt i landet. Om det ennå er en tiendedel igjen i det, skal den vende tilbake for å fortæres. Men som en terebinte-tre eller en eik, får en stubbe bli[] igjen når det hogges ned. Slik skal en hellig sæd være stubben av det.»” (Jesaja, 6:11-13)
Står bare stubben igjen så er stammen borte. Folket opphørte ved drapet på Kristus å være et folk gitt ved ættetavlen. Men en stubbe og røttene står igjen. Røttene er gitt ved pakten Gud gjorde med Israels barn sin stamfar Abraham da Gud lovte at Abraham skulle bli kalles far av mange folkeslag og at alle verdens ætter skulle være velsignet i ham. Den sæd av Israels barn som står igjen er imidlertid ikke lenger til å oppfatte som en stamme, et folk, slik Israels barn var. Og Israels barn er ikke lenger enestående på jord, bærer av Menneskesønnen, bærer av veien, sannheten og livet. For de ville ikke rettferdiggjøres men drepte dommen.
Gud ga eller vil gi Guds rike til et nytt folk, et folk som bærer rikets frukt. Dette folket vil ikke være Israel, men vi vet ikke hvilket folk det er. Uten direkte å nedstamme fra Abraham vil folket være velsignet i Abraham og vil således oppfatte Abraham, i navnet, som sin far. Det vil de gjøre ved å være av den tro som ble regnet Abraham til rettferdighet, ikke ved som ætt å stamme fra Adam. Folket vil oppfatte Jesus Kristus, Guds Sønn, som sin Far, og Jesus er hva Abraham virket for.
Men Paulus skriver:
”Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet Sitt folk som Han tidligere har vedkjent Seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: «Herre, de har drept profetene Dine og revet ned altrene Dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv.» Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? «Jeg har latt det bli igjen for Meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal.» Så er det da i den tid som er nå, en rest etter nådens utvelgelse. Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke lenger nåden nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Hva da? Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forblindet. Slik som det står skrevet: Gud har gitt dem sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. Og David sier: «La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd.»” (Romerbrevet 11:1-10)
Hva Paulus henviser til er at der er en rest blant Israels barn som er født på ny. I erkjennelse av å ha drept veien, sannheten og livet, og i tro på at Sønnen sto opp igjen, gikk de til Gud og ble gjenfødt. De ble kristne i troen på Jesus Kristus, ikke i kraft av sine lovgjerninger, men ved den nåde Gud viser alle som kommer til tro på Kristus. Disse er den rest som stubben etter stammen er. De fører navnet Israels barn videre, men Israels barn, som folk, er ved dem født på ny. Det gamle gjelder ikke lenger. Således er Israels barn ikke lenger bærer av Menneskesønnen som en kvinne for Gud. Formålet med Israels barn var danningen av Menneskesønnen, og ved Loven av Moses ble folket gitt sine retningslinjer. Ved Loven av Moses vil Menneskesønnen dannes. Men Menneskesønnen ble født og ble tatt av dage av sine egne. Folket forkastet Menneskesønnen, men noen utvalgte fant nåde for Gud og ble gjeninnført i den ætt som Abrahams er. De ble det som gjenfødte. Denne rest utgjør førstegrøden av kristenheten. Folket som er tuftet på denne rest er den førstefødte sønn blant alle folk som kaller Jesus Far. De har ikke lenger det formål å gi liv til Menneskesønnen, men de vil, som sønner av Kristus, gjøre Kristus gjeldende. De vil, som alt annet folk, kalle Kristus Far i egenskap av at Kristus ga liv ved å la oss leve da vi lot veien, sannheten og livet bli korsfestet og drept. Som førstefødt sønn har folket en helt spesiell plass hos Gud. Paulus skriver til oss som var hedninger:
”… Og om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.” Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller. Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil du bli hogd av. Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen. For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre? …” (Romerbrevet, 11:17-24)
De naturlige grener som ble hogd av men som igjen ble innpodet i sitt eget oliventre er den sæd som profeten Jesaja henviste til (over). De er førstegrøden av kristne – som folk førstefødt sønn blant alle kristne folk. Stammen Israels barn gjelder ikke lenger, men folket er, ved sin nye fødsel, forent ved den grunnlov som troen på at veien, sannheten og livet ble drept men gjenoppsto er. Løftet, gitt deres stamfar Abraham, gjelder, og fullbyrdes ved at folket er førstefødt sønn blant kristent folk. Men stammen, og formålet med folket, gjelder ikke lenger.
Guds rike, og Guds rike er rettferdigheten og dommen rådende, altså Guds Sønn gjeldende, ble tatt fra Israels barn og ble eller vil bli gitt til et annet folk. Etter Kristus, eller ved Kristus, er vi forent som folk på en annen måte enn før. Vi er ikke lenger forent ved å være sammen om å være ektet til Gud slik at det er et formål med en hver av oss, men vi er forent i troen på at vi gjør Sønnen gjeldende. Som folk er vi ikke lenger hustru for Gud, men sønn for Gud. Kulturen er vår mor. Slik at intet folk vil etter Kristus få i oppdrag å bære Menneskesønnen slik Israels barn fikk, men vi er alle folk forventet å gjøre Menneskesønnen gjeldende, hver på sin kulturelle måte. Når Jesus sa at Guds rike ville bli tatt fra Israels barn og gitt til et annet folk så er det til å forstå dit hen at et folk vil stå fram som førende. Et folk vil utmerke seg ved å bære rikets frukt. Jeg hadde gjerne sett at det var det norske folk. Norsk kultur fortjener det.
Jødenes forkastelse av sannheten, veien og livet var til forlikelse for verden (Romerbrevet 11:15). De laget den hovedhjørnesteinen som drapet på, og gjenoppståingen av, Sønnen er, og dermed la de grunnlaget for at vi alle i Ånden kan kalle Jesus Far. Som en Far ga Jesus oss liv ved den hjørnesteinen. Jødenes fiendskap mot Jesus foranlediget altså vår frelse. Jødene skal verken evig fordømmes eller hedres for drapet på Jesus, slik vi selv verken skal evig fordømmes eller hedres for avlivingen av veien, sannheten og livet. Jødene er ment å angre sin synd og komme til tro på Kristus.
”… For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. For dette er Min pakt med dem, når Jeg tar bort deres synder. I følge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men i følge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake. For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få miskunn ved den miskunn som er vist dere. For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle. Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er og hvor uutgrunnelige Hans veier! …” (Romerbrevet, 11:25-33)
Fylden av hedningene tør nå å ha kommet inn og det er på tide at Israel blir seg selv bevisst som beroende på Jesus Kristus, Guds Sønn, i det de korsfestet og drepte ham. Det er på tide at folket Israel lar Jesus ta deres synder på seg og kommer til tro på Sønnen. Det er på tide at Israel erkjenner at formålet med Israels barn ble fullbyrdet ved Jesus Kristus og at vi i dag er forent som folk på en annen måte. Slik vil Jesajas profeti og Paulus forklaring bli oppfylt, og Israel vil ta sin rettmessige plass som førstefødt sønn blant mange broderfolk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
