Jødene og Kongen

Jesus Kristus var Guds Sønn. Og Jesus Kristus var Menneskesønnen. Som Menneskesønnen angir Kristus hva det er som har livets rett – altså hvordan vi som kjødelige skal innrette oss ved absolutt ikke Gud men kjød å være. Den første døpte keiser, keiser Konstantin, tok makten i 324 e. Kr. Kristendom ble statsreligion i Romerriket under hans etterfølger, keiser Theodisius I. Han tok makten i år 381 e. Kr. Siden da har keisere og konger i Kristi navn angitt hva det vil si å være kjødelig for Gud. Hans Majestet Kongen er således hellig. Mannen av Norge er angitt ved Kongen. Hans Majestet Kongen, ved Kongens konstitusjon og ved Norges lover, angir det som vi som kultur hevder har livets rett. Hans Majestet Kongen er menneskesønnen slik vi i Norge opprettholder Menneskesønnen som forbilledlig. Kongen er uten skyld.

Slik har det vært. I fjor høst erfarte vi at den jødiske ambassadør handlet i strid med hva norske myndigheter anså for å være god skikk i det hun etterlyste en særlig deltagelse i fra Hans Majestet Kongens side i forbindelse med skytingen mot synagogen i Oslo [se her]. Ambassadørens klage vitner om at hun ikke har forstått hva Kongen er gitt å være. Og den burde ha satt oss i forlegenhet fordi vi selv ikke holder Kongen i hevd.

Våre forfedre nektet i sin tid jøder, og for så vidt også muhammedanere, adgang til riket. Bestemmelsen ble ikke gjort i lovs form, men i grunnlovs form, slik at bestemmelsen var med på å konstituere oss som folk i 1814. Bestemmelsen skyldtes at jøder, som muhammedanere, ikke anser Kristus for å være formålet med oss. Vi er forent i tanken på å fremme Kristus, og Kongen er i så måte hva vi er gitt å holde i hevd. Ved Kongen er ”livets rett” vedtatt. Jøder, på sin side, venter stadig på Messias – som i henhold til profetiene skal nedstamme fra det jødiske folk (slik Jesus da også gjorde). Og ”livets rett” er for dem gitt ved Loven. Formålet med ”oss” er for dem altså annerledes. Selve tanken ”oss” er annerledes. Det er grunnen til at jøder i sin tid ikke var velkomne her. Og det er grunnen til at godt folk i Norge stadig unnlot å handle i jødiske foretninger selv etter at grunnlovsbestemmelsen som nektet jødene adgang til riket ble opphevet. Denne sannhet vil erkjennes samtidig som at vi forbanner den nazistiske jødeforfølgelsen under krigen. For dette er hva den jødiske ambassadøren opplagt ikke erkjente: Kongen representerer formålet med oss. Ved Kongen er vi ”oss”. Hun, på sin side, anser jødene i Norge for å være ”oss”. Ved sin klage turde hun således stille norske jøder i forlegenhet.

For vårt vedkommende, som nordmenn, turde ambassadørens henstilling være pinlig. For den avslørte at vi ikke lenger opprettholder Kongen som selve menneskesønnen her til lands. I kraft av de lover som de senere år er vedtatt i Kongens navn kan Kongen ikke lenger være hellig. Verst i så måte er det faktum at det er forbrytersk blitt å gjøre den Hellige Ånds fordømmelse av homofili gjeldende. Det er synd. Og den israelske ambassadørs henvendelse minner oss om det.