Viljens frihet

Erasmus var en kristen forfatter – en prest – som levde samtidig med Luther på 1500-tallet. Grunnen til diskusjonen med Luther om viljens frihet var at Erasmus ble oppmuntret av sine venner til å imøtegå Luther på noe Luther hadde skrevet om nettopp viljen. Jeg antar at diskusjonen dem i mellom viser hva forskjellen mellom det katolske og det protestantiske ståsted egentlig består i.

Erasmus mente at Gud, etter fallet, har gitt mennesket frihet til å velge å gjøre ondt eller godt. Og han mente at vi var til å vurdere, altså til for Gud til å holde kjær, ut fra de valg som vi gjorde. For vi er satt i stand til å velge mellom det gode og det onde. Der er således ikke tale om noen annen gudsbenåding enn den mennesket fikk da Gud lot mennesket leve etter fallet, mente Erasmus. Vi er alle ment å oppnå evig liv, men om vi virkelig vil oppnå evig liv beror på at vi makter å fortrenge viljen til å gjøre det onde. Han hevdet at selve skillet mellom det gode og det onde ville vært meningsløst om vi ikke var satt i stand til å velge mellom å gjøre godt eller å gjøre ondt, for synden hadde ikke vært synd om ikke mennesket var i stand til å synde som viljesakt. Frelsen, i henhold til Erasmus, er belønningen for å gjøre godt.

Luther mente at det å ville yte den Hellige Ånd rettferdighet er ren idioti. Ingen ting av hva vi ved egen forsorg finner på kan holde mål hos Gud. Tvert i mot. Luther hevdet at der ikke er noen fri vilje. Om enn vi ved vår vilje kan gjøre godt i den forstand at vi følger loven og opptrer i henhold til hva folk synes godt om, så er vi ute av stand til å opptre virkelig rettferdig ved egen forsorg. For Guds rettferdighet beror ikke på lovens forskrifter, hvor flinke vi enn er til å holde loven. Viljen er således god bare om den er i kraft av Guds Ånd. Luther mente altså at vi kan være til det gode alene om vi er gjenstand for Guds styring – når Guds Ånd virker gjennom oss. Viljen er gitt å være ond når så ikke skjer. Og den som er gjenstand for Guds styring vil oppleve det som å trenge å gjøre det vedkommende gjør. Han vil altså oppleve gjøren som en slags nødvendighet, fullstendig uavhengig av noen slags viljens frihet. For i og ved seg selv er mennesket, i følge Luther, ute av stand til å gjøre godt.

Om Luthers lære trekkes ut til ytterste konsekvens så hevdes det ved den at vi ikke i stand til å bli frelst ved noe vi gjør. Bare de som Guds Ånd virker gjennom vil bli frelst, og disse er forutbestemt til evig liv. De andre er dømt til å gå til grunne fordi Guds Ånd ikke virker i dem. De er gitt å være ute av stand til å omvende seg. Dette er læren om predestinasjon. Erasmus, på sin side, mente at alle mennesker var satt i stand til, ved viljen til å gjøre godt, eller snarere ved sin dyktighet til ikke å gjøre det onde, å bli funnet verdig til frelse.

Jeg tror at posisjonene er til å skjønne ut fra dette ordet i Matteusevangeliet om at mange er kalt, men få er utvalgt. Alle de som alene er kalt vil, med Erasmus, tenke seg selv som sønner av Gud som er ment å tilhøre Kristus. De tenker seg at vi gjør Gud gjeldende ved å opptre i Faderens navn, altså ved å gjøre godt, og de tenker seg at belønningen for å gjøre godt er å være innlemmet i Kristus. De tenker seg at vi faktisk har en fri vilje, nemlig vilje til å gjøre det onde framfor det gode. Vi kan, som viljesakt, utelate å lyde kallet. Vi kan velge å gjøre ondt i stedet for godt. Og selv om vi i utgangspunktet alle er ment å få evig liv så vil disse tenke at ikke alle som blir kalt på vil lyde kallet. Vi har alle ved Gud fått livet og døden malt for øynene våre, men ikke alle vil strebe etter å gjøre godt. Evig liv er forbeholdt dem som Gud finner verdig innlemmelse i Kristus, og om vi blir funnet verdige beror på vår livsførsel. For vi er satt i stand til å velge mellom det onde og det gode. Således har vi en fri vilje. Men noen har Gud utvalgt. De vil, som kvinnen som er ektet, tenke seg at Gud har latt dem unnfange og latt dem sette i en omstendighet i livet som av den Hellige Ånd er. De opplever det som å bli dannet slik fosteret blir det i mors liv. De vil, med Luther, avvise viljens frihet. De vil oppfatte kjødet som i utgangspunktet ondt, ute av stand til å gjøre godt. Godt kan vi i dette syn bare gjøre når Ånden virker i oss – når vi presses til å danne oss. For det er bare når Ånden virker i oss vi kan gjøre godt. I dette synet har vi ingen viljens frihet, for Ånden vil stadig vekk skynde på oss, og når vi gjør noe, så er det ikke i kraft av noen fri vilje, men det er i kraft av Ånden som virker i oss. Viljen vår er bundet. Vi står ikke under tvang, akkurat, men opplever det som å bli ført. Viljen vår er under den Hellige Ånds forsorg. For vi er ektet og dannes slik barnet dannes i mors liv.

Jeg tror Luther og Erasmus tenkte helt forskjellig fordi de tenkte forskjellig om menneskets forhold til Gud. Og jeg vil gi begge rett. Som sønner av Gud vil vi ta ansvar og målbære Kristus. Vi står alle hele tiden fritt til å gjøre det – altså til å lyde kallet. Og mange er kalt, men få er utvalgt. Som utvalgte, som ektede, som gjort ekte, vil vi ikke være i stand til å bestemme oss for å gjøre godt. Ved den Hellige Ånd, som virker i oss, er viljen bundet og låst til gjøremål tilfredsstillende Guds ufeilbarlige og evige hensikter. Vi dannes i kraft av den Hellige Ånd.

[Se også min bloggpost 'Den kristnes natur'.]