Barnebønn

Kjære Far i Himmelen. La meg være din hjelper i dag. Gi meg å ofre mitt eget for deg og derved få føle din tillit til meg. Gi meg å forklare mor og far, være god mot andre, og gi kjærligheten honnør. Jeg vil ikke stjele. Jeg vil ikke snakke usant. Og når Jesus ler, vil jeg le også.

Vel - Satan

I arven etter Sigmund Freud har psykologer og psykiatere åpenbart festet seg ved antagelsen av mennesket som naturlig splittet, i første omgang mellom ID og EGO, nærmere bestemt mellom en ved mennesket gitt underbevissthet og motsvarende bevissthet, mellom en iboende dødsdrift og en iboende kjærlighetsdrift, og i neste omgang mellom jeg’et i denne forstand og SUPEREGO. SUPEREGO antas å være internaliserte moralske dommer og normer mennesket forholder seg til som Gud, samfunnet, og/eller foreldrene våre i oss, sørgende for at vi oppfører oss pent, og virkende avhjelpende på den stadige og ødeleggende konflikten mellom ID og EGO. Det mennesket psykologer og psykiatere slik antar er i sin art ondt. For hvordan kan et menneske være godt som er ondt? Intet menneske drevet av det onde kan være godt. Slik at det er, skal vi si, et negativt menneskesyn disse menneskene legger for dagen. Menneskesynet kommer til uttrykk i behandlingen av pasienter, hvorved psykologene og psykiaterne ved seg selv søker å etablere et SUPEREGO hos pasienten passende på ham. Pasienten blir derved psykologen eller psykiateren skyldig i å være slik som ønsket av ham. Slik å utøve Kongens myndighet er i strid med Legalitetsprinsippet hvorved vi ved Grunnloven er gitt alene å skylde Kristus – Sønnen – å være som vi er – ved vår tro på Gud.

Dette menneskesynet psykologer og psykiatere legger for dagen har i tillegg manifestert seg i virket til den Kontrollkommisjon som etter loven er etablert for å holde øye med virksomheten i psykiatriske sykehus. Kontrollkommisjonen blir et bestemt SUPEREGO gitt å mekle i, og gripe inn i, konflikten mellom ID, gitt ved den mer eller mindre sinnssyke pasienten, og EGO, gitt ved lege eller psykolog. At det er slik framkommer for pasienten ikke bare ved at det på sykehuset alltid henvises til kontrollkommisjonen når en pasient klager på behandlingen av seg. Det er altså slik at man på sykehuset antar seg å ha lov til å handle som man gjør overfor pasienten fordi Kontrollkommisjonen lar en få lov til det. Men at det er slik framkommer også ved at klage til Kontrollkommisjonen konsekvent avvises å være klage på enkeltvedtak – på de forvaltningsmessige vedtak som ved sykehuset er gjort, vedtak i og ved Forvaltningsloven benevnt til å være enkeltvedtak. Hadde pasienten kunnet klage på enkeltvedtak alt ettersom de ble gjort så hadde beslutningene foretatt av psykiatere og psykologer vært å forholde seg til, eventuelt til å prøve rettslig. Men klageadgangen er nå altså gitt å være slik at pasienten må klage på måten vedkommende blir behandlet på, som om pasienten var en imbecil som synes måten det behandles på er gal. Klageadgangen i dag på norske psykiatriske sykehus er således fullstendig lammet. I form av journalnotater, og en sjelden gang i form av skriv, legger psykiatere og psykologer i Kontrollkommisjonen fram påstander som i sin art alltid er injurierende, og Kontrollkommisjonens medlemmer bedømmer om pasienten kan svare for seg. Det er, for å si det pent, dypt tragisk. Og det må opphøre.