Freud's teori

For Sigmund Freud må mennesket være i konstant søk etter en myndighet, etter en makt, til å redde seg og ta på seg livet sitt for seg. For han skriver, i ”Ubehaget i kulturen”: ”Inntil videre antar jeg altså det standpunkt at aggresjonslysten er et opprinnelig, selvstendig driftsanlegg hos mennesket, og jeg kommer da tilbake til at kulturen nettopp her har sin største skranke å trenge igjennom.” Freuds tanke er at vi har dannet kulturen som en værensform myntet på å berge oss fra aggresjonsdriften, som er destruktiv og i sin art ond, ved at kulturen, som er myntet på å være hva vi drømmer etter som en vellykket værensform, hemmer oss. Kulturen oppfattes således som avstedgitt ved kjærlighetsdriften, som er det andre selvstendige driftsanlegget hos mennesket – i strid med aggresjonsdriften. Freud antar altså to selvstendige driftsanlegg i mennesket, nemlig aggresjonsdriften, gitt ved det ubevisste (”id”), og kjærlighetsdriften, gitt ved den gode bevissthet (”ego”). Opp mot disse to driftsanleggene hevder Freud at vi opprettholder forestillingen om en ånd eller makt høyere enn oss selv, dømmende oss og oppmuntrende oss (”superego”). Forestillingen om denne høyere makten (”superego”) kan være internaliseringen av Gud, foreldrene våre ved deres formaninger, myndighetspersoner vi antar osv. I ”Ubehaget i kulturen” setter Freud seg fore å undersøke hvordan kulturen utvikler denne høyere myndigheten. Han skriver: ”… Og nå, mener jeg, skulle kulturutviklingens hensikt ikke lenger være uklar. Den må vise oss kampen mellom Eros og død, mellom livsdrift og destruksjonsdrift, slik den fullbyrdes i menneskeslekten. Denne kampen er livets egentlige innhold, og derfor kan kulturutviklingen kortest betegnes som menneskeslektens livskamp. Og denne striden mellom gigantene har man villet avfeie med våre barnepikers vuggesang!”

Over-jeg’et (”superego”) dannes i møte med forventninger og krav i kulturen. Freud skriver: ”… Hvilke midler benytter kulturen seg av når det gjelder å hemme aggresjonen, uskadeliggjøre den eller kanskje helt fordrive den? Noen av metodene har vi lært å kjenne, men neppe den som sannsynligvis er den viktigste. Her forteller det enkelte menneskes utviklingshistorie noe. Hva foregår med et menneske, når dets aggresjonslyst blir ødelagt? Noe høyst merkverdig, som vi ikke har kunnet gjette på, enda det så å si ligger rett opp i dagen. Aggresjonen blir rettet innover, egentlig bare sendt tilbake til utgangspunktet, altså vendt mot det egne jeg. Der overtas den av den del av jeg’et som står som et over-jeg innen det øvrige. Som en slags «samvittighet» utøver det overfor jeg’et den samme strenge aggresjonsberedskap som dette gjerne ville la gå utover andre og fremmede individer. Spenningen mellom dette strenge over-jeg og den delen av jeg’et som er underkastet dette, kaller vi skyldfølelse. Den ytrer seg som et straffebehov. Kulturen får altså bukt med individets farlige aggresjonslyst, idet den svekker det, avvæpner det og installerer en instans i dets eget indre som bevokter det. En bevoktning lik den en garnison har i en okkupert by”.

Over-jeg’et virker i følge Freud ved menneskets iboende redsel mot å miste kjærlighet. Derved oppstår samvittigheten. Skyldfølelsen hos den enkelte har sitt utspring i fadermordet , hvorved mennesket lar aggresjonsdriften få virke fritt (ødipuskomplekset) og utvikler anger derpå. I kulturen, og hos kristne, vil skyldfølelse likeledes utvikles ved drapet på Jesus Kristus. Slik virker, i følge Freud, troen dannende på over-jeg’et.

Freud antar altså mennesket som samtidig godt og ondt; samtidig drevet av kjærlighetsdriften og av dødsdriften. Om mennesket så var, imidlertid, ville mennesket gå til grunne. Kristi ord var at et hvert hus som er i strid med seg selv vil gå til grunne (Matt. 12:25). Og til fariseerne sa Kristus: ”Giftslangers avkom! Hvordan kan dere som er onde, tale noe godt? For det hjertet flyter over av, det taler munnen.” (Matt. 12:34) Slik at det korrekte, selvsagt, er at Freud ikke antar mennesket som både ondt og godt, men som ondt. Et slikt menneske som Freud antar er ondt, ute av stand til å gjøre godt. Mennesket, og det onde, kan imidlertid forklares i det et slikt menneske, i strid med seg selv, vil søke en redning – vil søke en person, en myndighet, som vedkommende kan ha å hengi seg til. Vedkommende vil søke frelse, og slik redning er straff. Vedkommende vil etablere en forvissing om at det, ved sin samvittighet, blir straffet. Bare slik vil vedkommende kunne overleve. Bare slik vil striden mellom de to kreftene Freud antar ikke bli utslettende.

Freuds antagelse av at den kristne holdes virksom ved sin skyldfølelse etter å ha vært med på å avlive Jesus Kristus er en pervertering av kristen tro. Den som tror dette er ikke kristen. Den som har kommet til tro på Kristus, som har erkjent sin medskyldighet i avlivingen av veien, sannheten og livet, men som tror at Jesus ble reist igjen og sitter ved Guds høyre hånd, vil ikke stadig straffe seg ved noe over-jeg’s gitte skyldfølelse, men vil i frykt for og takknemlighet til Gud ta i mot Kristi nåde og selv gjelde for en kristen å være. Vedkommende vil bli født på ny, og etter denne fødselen er det ikke rom for noen ”destruksjonsdrift” enn si kamp mellom det onde og det gode i individet. Individet har intet behov for noe ”over-jeg” til å passe på seg og straffe onde hensikter og handlinger, men vil i all sin væren gjelde for av Gud å være og gjøre Gud gjeldende. Vedkommende vil være myndig i kraft av nåden gitt det.

Freuds teori gjør mennesket simpelt, umyndig, og ondt, og det er forstemmende at denne teorien har fått prege det 20nde århundredes filosofi og vitenskap.