Mammon

Psykologi og sosiologi, disse vitenskapene som oppsto på midten av 1800-tallet, er av Mammon. Ved psykologi og sosiologi søkes mennesket, av natur eller ved de sosiale normer og verdier det hevdes å følge, gjort beregnelig og manipulerbart slik kunnskapen kan fortelle hvordan. Slik blir kunnskapen en ånd hvorved verden kan styres, en ånd mennesket må hedre og tilfredsstille for beregnelig og normal å være. Denne ånden er Mammon. Ved Mammon unnskyldes vårt ukristelige begjær. Ved Mammon er ikke vår tro bestemmende for hvordan vi handler, men vår antatte natur eller sosialt gitte formeninger er. Og ved Mammon er makt over folk, gitt ved vitenen om vår påståtte natur eller om de sosialt gitte verdiene vi hevdes å følge, til å hige etter.

Jeg avskyr Mammon. ”Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.” (Matteusevangeliet, 6:24) Tjener vi Gud er det vår tro som gjelder. Ved vår tro vil vi enten mene at det vi gjør er til det universelt gode, nemlig slik at vi ærer Gud ved vår selvoppofrelse, eller vi gjør som vi gjør i tro på at vi ved Gud vil lykkes med det vi gjør i en Guds hensikt. Uansett vil en i ånd av Mammon bedøve oss og forsøke å diskvalifisere vår tro. Når vi gjøres til gjenstand for forklaring; for kunnskapens antatte herredømme over oss, uselvstendiggjøres vi i vår kjærlighet. Vi handler da, synes det som, ikke selvstendig i kraft av kjærligheten slik Gud er kjærlighet, men vi gis, av Mammons lakeier, å framtre og handle som vi gjør fordi vår natur lar oss måtte eller fordi det samfunnsmessig sett lønner seg. Jeg hater Mammon. Og jeg elsker Gud.