Psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser

Psykisk helsevernlovens bestemmelse om tvangsbehandling over tid (§ 3-3) er i strid med Legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet er en bærebjelke i vår forfatning i det prinsippet fastslår at vi ikke skylder Kongen (Staten) vår person men Kristus alene. Ved prinsippet, som er begrunnet ved at vi er en kristen nasjon, beskyttes Statens innbyggere mot vilkårlig behandling beroende på autoritetspersoners synsing i det all inngripen overfor enkeltpersoner skal være hjemlet i lov. Psykisk helsevernlovens § 3-3 er ikke en egentlig lov. Det er en fullmakt Kongen gir seg selv til å behandle en gruppe mennesker vilkårlig og er helt umulig å forholde seg til for de som rammes av behandlingen.

Begrunnelsen psykiatere gir for å underlegge pasienter psykisk behandling over tid er alene den synsing som følger av deres faglige autoritet. For de av oss som tror på Kristus, som avviser psykologi som religion og oppspinn, og som ikke gir psykiatere noen autoritet, er loven Mammons: Kongen, ved sine psykiatere, vil opptre som ”mamma” og bestemme hva som er best for oss. Det er direkte i strid med Legalitetsprinsippet som skal sikre autonome og selvstendige borgere.