Skyldfølelsen

Skyldfølelsen er livgivende. I Salomos ordspråk heter det: ”… en sønderknust ånd tørker ut beina.” (17:22) I 1. Korinterbrev heter det: ”… For hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt. Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med denne verden. …” (11:41-32) Det betyr selvsagt ikke at vi rettferdiggjøres ved litt dårlig samvittighet eller at vi skal fortsette å synde. Det heter også, i Romerbrevet: ”… Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Men den som tviler, er dømt hvis han spiser, for det er ikke av tro. For det som ikke er av tro, er synd." (14:22-23)

Hva som gir skyldfølelse er Loven. Moseloven er hellig i det den gir oss skyldfølelse og får oss til å opptre anstendig derved. Men Kristus har kjøpt oss fri fra Lovens forbannelse (Galaterbrevet 3:13). Tror vi at Sønnen, at utfallet, rettferdigheten, gikk i døden for oss for at vi skulle leve fries vi fra den nagende skyldfølelsen. I stedet utvikler vi skamfølelse. Kristus hengt er til skam for oss: Kristus, Sønnen, er livet vi skulle levd. Og forbannet er den som henger på et tre (5. Mosebok 21:23).

Troen på at Kristus gikk i døden for oss motiverer oss til å leve skyldfrie og gir oss frimodighet til å leve fritt. Skamfølelsen gir liv. Det motsatte av skamfølelse er skamløshet. Den skamløse vil gå fortapt. I så måte heter det, I Johannes’ evangelium: ” … Den som tror på Ham [på Sønnen], blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket framfor lyset, for gjerningene deres var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at gjerningene hans skal bli åpenbare, at de er gjort i Gud.” (3:18-21)

Mor og far

Visste man at det i begynnelsen av Salomos ordspråk heter:

”Min sønn, hør på din fars rettledning, og forlat ikke loven din mor lærte deg. For alt dette danner en yndig krans om ditt hode og et kjede rundt din hals.”
(Salomos ordspråk 1:8-9)

Salomon skriver til sønnen, til meningen med livet ved formålet med henne å være og hans hensikt å være. Ved sønnen vil hun ha noe oppnådd. Og ved sønnen unnskyldes han. Salomon skiller mellom mors lov og fars rettledning: De to vil virke forskjellig. Og sønnen (barnet) vil oppfatte deres myndighet som gitt enten ved sverdet (mor) eller ved staven/spydet (far). For mor vil virke ved sønnen: Han er formålet med henne. Han vil forklare henne ved å være makten hun på jorden fremmer. Dermed er hennes bud til sønnen mer avgjørende, slik budene er imperativer, enn hva hans er: Hun vil danne en person. Hun vil gjøre sitt bud gyldig. Far, på sin side, vil ha sønnen (slik mor har dannet ham) gjeldende. Han tar ikke på samme måte ansvar for sønnen.

Ved sønnen er forskjellen på mann og kvinne gitt. For mann og kvinne vil ha et ulikt forhold til sønnen – til avkommet, til selve eksempelet på meningen med livet.