Mellom Gud og mennesket

Når vi handler vil det som vi gjør ha konsekvenser. Konsekvensene kalles Menneskesønnen. Menneskesønnen er Guds Sønn og konsekvensene er således enten frelse eller dom. Sønnen er mellomleddet mellom mennesket og Gud: Ved Sønnen vil vi komme til Himmelen. Og ved Sønnen dømmer Gud jorden. Sønnen er meningen med livet.

I tempelet i Jerusalem hang et bilde på Sønnen, nemlig forhenget som hang inn til det aller helligste i tempelet. I det aller helligste i arken hadde Gud tatt bolig under ørkenvandringen og det aller helligste rommet ble kopiert i tempelet da kong Salomon lot det bygge i stedet for arken. Forhenget var et mellomledd mellom mennesket og Gud. Bak forhenget kunne bare Arons sønner bevege seg, og de fordi de av Gud var gitt å forrette på Israels vegne. Det var de som administrerte Israels barn sin ofring til Gud. De var yppersteprester. Om noen annen enn Arons sønner gikk forbi forhenget ville vedkommende visselig dø.

Da Jesus døde på korset revnet forhenget i tempelet i to. Forhenget er bilde på Jesus, på mellomleddet. Det at forhenget ble ødelagt er til å forstå som uttrykk for at Jesus ble drept. Men det at forhenget revnet i to viser til at Sønnen, mellomleddet, ble splittet ved korsfestingen: Var det at Sønnen lot seg ta av dage til det gode eller til det onde?

Det avgjør vi. I så måte kan vi skjelne til Saul og David.

Når vi synder tar vi livet av Sønnen. Vi lar ikke kjærligheten leve. Både Saul og David begikk en grov synd. Men de reagerte forskjellig da profeter lot dem arrestere. Saul forsøkte å forsvare seg og bortforklare synden. David, på sin sine, megdikk med en gang at han hadde syndet mot Herren. David ble ikke tilregnet sin synd. Saul ble det.

I erkjennelse av at vi har drept Sønnen ved vår synd vil vi enten tjene synden eller Sønnen. Innrømmer vi vår skyld, og gir vi oss hen til Sønnen som vår frelser som ga sitt liv for at vi skulle leve, vil korsfestingen likevel ha et heldig utfall: Korsfestingen konstituerte forholdet vårt til Gud.

Kongen og integritet

Det synes som om Kongen har et anstrengt forhold til integritet. Ved en rekke lover som er vedtatt de siste årene spottes mannens selvstendighet og latterliggjøres mannens integritet. Jeg nevner i fleng:

• Odelen er søkt opphevet (Odelsloven i 1974, Grunnlovens § 6 i 1990).
• Psykiatriske pasienter er nådegitt psykiatere (Psykisk helsevernloven i 1999).
• Homofili er velsignet (Straffeloven i 1981, Loven om registrert partnerskap i 1993, Arbeidsmiljøloven i 2004 (loven ble i 2005 fornyet)).
• Romavlytting er blitt tillatt (Straffeprosessloven og Politiloven i 2005).
• Forvaring er innført som straffeform (Straffeloven i 2007).
• Den kristne formålsparagrafen i skolen og i barnehagen er fjernet (Opplæringslova og Barnehageloven i 2009).

Det virker som om Kongen hater integritet. Det er nå snakk om å oppheve bestemmelsene i Straffeloven om ærekrenking. Uvilkårlig vil følge bestemmelser som opphever forbudet om tortur.

Offiserens konstitusjon

Fra 1993 til 1994 hadde jeg som krigsskoleutdannet offiser et år med stipend innenfor ledelse- og organisasjon. Tema for året mitt var ”etikk og verdisyn som grunnlag for ledelse” og jeg satte meg fore å skulle skrive noe om hvilke verdier vi som offiserer burde la prege vårt lederskap. Oppgaven viste seg å være uløselig med den kunnskap og erfaring jeg hadde. Senere har jeg kommet til at troen på Kristus alene gir virkelig selvtillit og angir virkelig respekt. Ved denne artikkelen ønsker jeg å belyse forholdet.

Sønnen er livets mening. Sønnen er formålet med henne, kvinnen, og Sønnen er unnskyldningen hans. Sønnen vil frelse den som virker i Den Hellige Ånd ved rettferdigheten å være. Jesus Kristus er Guds Sønn og Menneskesønnen. Som Gud i Sønnens skikkelse er Jesus Kristus utfallet av alle våre handlinger og av alt som på jorden skjer. Jesus er frelse og dom.

Vi kan ved Jesus skille mellom Menneskesønnen, sønnen av kvinnen, og Guds Sønn. Etter at nasjonalstaten ble etablert har vi som kulturer gjort Menneskesønnen gjeldende ved begrepet Konge eller President. Ved Grunnloven er Kongen angitt som formålet med oss som folk, og Kongens makt og myndighet er kristen. Kongen er unntatt i fra å stå til rette for noen andre, og ved denne helliggjørelsen av Kongen opprettholder vi forestillingen om et hellig mål og en hellig mening som bestemmende for livet i nasjonen. Alle lover og all Statens virksomhet er myntet på å underbygge Kongens stilling og stand. Kongen, vår majestet og stolthet, er hva vi er forent ved. Kongen gjør Menneskesønnen gjeldende.

Tjenestemenn og embetsmenn vil utøve Kongens makt i henhold til det materielle lovverks bestemmelser. Som offiserer er også vi tjenestemenn og embetsmenn, men som offiserer har vi et særskilt forhold til Kongen: I kraft av vår ed og vår myndighet er vi som brødre der Kongen er den fremste. Denne vår stilling er gitt tradisjonelt, ved benevnelsen av militærvesenet i Grunnloven, og ved bestemmelsene om myndighetsutøvelse som angitt i Den Militære Straffelov. Stillingen er spikret ved kravene til offiserer angitt i Kongelig resolusjon av 10. juni 1949. Der er altså et krav til offiserens person, et krav som ikke er gitt til alminnelige tjenestemenn og til alminnelige embetsmenn. Dette kravet til person kan være angitt ved begrepet ”Kongens menn”.

Spørsmålet er altså hvordan en Kongens mann skal være for å tilfredsstille kravet til seg som person. Kravet må formuleres slik at det har gyldighet i så vel krig som fred. Og jeg foreslår rett og slett ”frisk og rask”. En Kongens mann må være frisk i den forstand at han er uskyldig, at han har et godt hjerte. Og han må være rask i den forstand at han har god samvittighet, at han har et godt sinn. Slik vil offiseren være til å lite på. Han må altså både akte Faderen og ha Sønnen for øynene, både være selvstendig og ansvarlig, både utvise vett og forstand og være fri fra både synd og skam.

I våre dager er der knapt noen tro på Kristus lenger. Den kristne formålsparagrafen i skolen er oppgitt og der er ingen bevissthet om Sønnen som meningen med oss. Derved er militærpersoner blitt politiske leiesoldater tjenende mer eller mindre tilfeldige hensikter og mål. Denne utviklingen bør snus da mannen blir unnselig og ansvarsløs når han ikke er frisk og rask, når han ikke frykter og elsker Gud og elsker sin neste som seg selv.

Verden er i utvikling. Vi er på vei inn i en epoke nå hvor nasjonalstaten mister sin betydning til fordel for overnasjonale fellesskap. Oppfatningen av at vi som folk holder Menneskesønnen i hevd vil avta, og offiserers posisjon vis-à-vis Kongen vil endres. Men Menneskesønnen som livets mening består. Også innenfor et europeisk fellesskap vil Menneskesønnen være veien, sannheten, og livet, og kravene til offiseren, med sitt liv tjenende fellesskapet, tør være det samme: Han skal være frisk og rask.